Hvis norske lyttere hadde visst hvor manipulert nyhetene kan være, hadde de reagert. Men få har tid til å kontrollsjekke med utenlandske nyhetskilder. Hverdagen krever sitt.

Politiseringen av NRK går langt tilbake. Det er lenge siden Carl I. Hagen snakket om ARK.

Idag er NRK mer politisert enn noensinne, og det på temaer som er mer alvorlige enn da Libertas kritiserte statskringkastingen.

Dagens ubalanserte dekning skjer med en chutzpah jeg ikke kan huske var der tidligere. Det er som man vil demonstrere at man har makten og gjør hva man vil.

Igår ble Faisal Shahzad fremstilt for en domstol i New York. Han er en av disse unge menn som radikaliseres på kort tid, og blir tatt i ferd med å begå de mest forferdelige handlinger. Amerikanske medier har vært opptatt av hvordan en tilsynelatende ressurssterk og vellykket pakistaner som var blitt amerikansk statsborger, kunne bli terrorist. Det skremmer dem, slik det skremmer det norske samfunnet å høre en gutt som Mohyeldeen Mohammad stå og true med et 9/11 på norsk jord. Når Kari Helene Partapuoli og Rune Berglund Steen kritiserer VG for å slå disse menneskene opp på forsiden og overeksponere dem, har de ikke forstått dette samspillet: ekstremistene midt i blant oss.

Shahzad har tilstått på alle punkter. Han gjør ikke noe forsøk på å bagatellisere at han forsøkte å utløse tre bomber på Times Square. Han sier han valgte en lørdag kveld for maksimal effekt; fordi det er mange mennesker der da.

På spørsmål svarte han at han ikke brød seg om barna, for amerikanerne bryr seg ikke om at de dreper muslimske barn. Han så på seg selv som en soldat for Allah, og amerikanernes krig i muslimske land ga ham rett til å hevne seg.

Med slike syllogismer kan hva som helst forsvares. Nazistene har forsøkt å rekonstruere en lignende begrunnelse for Holocaust: noen jødiske representanter skulle ha erklært Nazi-Tyskland krig. Slik ble også Holocaust en forsvarshandling.

Hvis man skal hamle opp med slike rasjonaliseringer av forbrytelser må man stikke hull på dem, dvs. man må våge å si seg uenig i den innebygde logikken.

Journalist Nilas Johnsen, som er satt på VGs serie om Det nye Norge, intervjuer idag Hassan Qadri, sønn av Taheer Qadri, som fikk mye oppmerksomhet for sin 600 sider lange fatwa mot jihad og terror. Selv i krig er ikke terror og selvmordsbombing tillatt, gjentar sønnen, som er på Norges-besøk.

Men så kommer Johnsen til å spørre:

– Hva med en palestinsk selvmordsbomber i Israel. Fordømmer dere det?

– Selvmordsangrep i seg selv er en forbudt handling. Men muslimene har også rett til å forsvare seg.

Med de ordene slår Qadri bena under alt han har sagt, og sår også tvil om farens fatwa. Fordømmelsen av terror er ikke ubetinget. Det kommer an på hvem som blir rammet. Fatwaen blir dermed et PR-stunt.

De fleste har fått med seg at dette er alvorlige ting. Hvis Faisal Shahzad hadde vært teknisk litt flinkere hadde alle kjent hans navn idag.

For de som forstår hvilken trussel han og hans likemenn utgjør, er han en person man følger. Begrunnelsen var som forventet, men får det likevel til å gå kaldt gjennom en. Hva er disse menneskene i stand til, hvis de får anledning? Hvilke forholdsregler tar man? Hvordan oppdager man dem? De må oppdages før de rekker å handle.

NRKs morgensending hadde fått med seg fremstillingen i retten, og Hallvard Sandberg skulle referere. Det første han nevnte var at Faisal Shahzad hadde plantet bomben i protest mot de amerikanske dronene. De forårsaker mange sivile ofre, det mener både pakistanere og mange andre, sa Sandberg.

Med dette grepet oppnådde han to ting: han reduserte Shahzads handling til noe konkret: dronene. Fordi Shahzad vitterlig nevnte dronene lød det sakelig, men Sandberg utelot konteksten. Han nevnte senere jihad, men ikke den morbide logikken: ønsket om å drepe så mange sivile som mulig, også barn.

Denne unnamanøvren, utplukking av et konkret punkt, som regel et ankepunkt mot vestlige handlinger, er en velkjent taktikk. Referatet lyder plausibelt.

Man oppnår to ting: man slipper å snakke om den nihilistiske ideologien som ligger bak, og man kan overføre skylden på Vesten. Terroren er alltid en reaksjon, på Israels eller USAs handlinger.

Dette er intet annet enn å bidra til en undergraving av samfunnets motstandskraft overfor en dødelig fare. Bomben på Times Square er intet fantasifoster. Hundrevis av mennesker kunne vært drept eller lemlestet. Men i NRK og avisredaksjonene er det en motvilje mot å dekke saker som dette i dybden. Man er redd for Mørket. Men dette mørket er midt i blant oss. Det har demonstrasjonen på Universitetsplassen og avsløringene om Islam Net vist.

Fremdeles er journalistene forvirret, og tør ikke konfrontere ondskapen. Men derfra til å unnskylde den, er et stort steg. Det gjør man hvis man gjør Vesten til ur-årsaken for muslimsk vrede. Om det skjer av frykt eller forvirring eller ideologisk motvilje, spiller mindre rolle. Konsekvensen er man bagatelliserer en dødelig fare.

At et slikt innslag går glatt igjennom i NRK sier noe om at man har sperrer for fri nyhetsformidling på det mest brennbare spørsmål i vår tid.

De venstreorienterte refleksene som instinktivt velger anti-vestlige standpunkt i enhver sammenheng, stikker dypt. Man får seg ikke til å se saken fra sitt eget samfunns ståsted. Man har til og med greid å distansere seg fra nordmenns yndlingsby, fra landet nordmenn elsker å besøke og konsumerer kultur fra. Det er morbid. Hvordan kunne det skje?