Frp har siden valget blitt kritisert for alt som tenkes kan. Hadde jeg vært sentral i Frp om dagen, ville jeg konstant gått med en variant av en Miranda Warning i bakhodet: Alt hva du sier eller gjør, har sagt eller har gjort, vil bli brukt mot deg. Det var i dette lys jeg leste Elisabeth Skarsbø Moens Politikkens sorte får  på VG nett, 20. september. Moen skriver om Frps historie og går tilbake til Anders Lange og 1930-tallet.

Lange hadde bakgrunn fra Fedrelandslaget på 30-tallet, en organisasjon som bidro til å berede grunnen for Quislings maktovertakelse 9. april.

Det kan godt hende Skarsbø Moen mener dette er relevant for dagens Frp, men da er det merkelig at Moen og VG ikke har hatt større fokus på Quislings parti, Bondepartiet – som i 1959 skiftet navn til Senterpartiet – og som de siste åtte år har sittet i regjering.

Skarsbø Moen forsøker å fremstille Anders Lange som en rasist og nazist, men må av hensyn til alle de som vet han var motstandsmann, skrive at

Lange skiftet nemlig side under krigen og han ble flere ganger fengslet av tyske soldater og satt i arrest i Møllergata 19.

Hva gjelder rasehygiene, nazisme eller rasisme i vår fortid er Steriliseringsloven av 1934 langt viktigere enn hva Anders Lange foretok seg på denne tiden. Bondepartiet hadde saksordføreren den gang loven ble vedtatt. Det ble vist til Tyskland som allerede hadde vedtatt en lignende lov, og uttrykk som å «Rense ut ugresset» ble brukt som argument for sterilisering av tatere og åndssvake – for å bruke datidens terminologi. Med noen få avbrekk satt AP i etterkrigstidens Norge og administrerte denne loven helt fram til 1977. Det er derfor en skjebnens ironi at Norges mest kjente tater offentlig støtter partiet som administrerte flere tusen tvangssteriliseringer blant hans eget folk.

Hva sentrale AP-folk i dag måtte ha av fordommer mot fargede, får vi vite via respektløse kommentarer som den fra Thorbjørn Bongo-fra-Kongo Jagland.

Skarsbø Moen bruker velkjente ord når Frp skal beskrives. Hun skriver om rasistiske grupper, hudfarge, mørkhudede, negre, rasist- og nazistmiljø, fremmedfrykt og rasisme for å sette Frp i den båsen hun så gjerne ønsker partiet skal være i. Skarsbø Moen skriver dessuten om et Frp som – kaster inn innvandringskortet i valgkampen – som om dette kun dreier seg om et spill med ord og valgkamp-taktikkeri.

De fleste medier har de siste dagene forsøkt å redusere innvandringsdebatten til kun å handle om retorikk. Det blir derfor viktigere å snakke om ordet «snikislamisering» enn om den faktiske islamiseringen. Mediene retter skytset mot det eneste partiet som tar belastningen med å kritisere innvandringen. Dersom mediene skjøttet sin oppgave, ville de selv sette innvandringens problemer under debatt. Hvor er arven etter Georg Brandes?

Innvandringen og dens konsekvenser handler blant annet om økende vold og kriminalitet, økende utrygghet og økende mistro mellom mennesker i dette landet. Innvandringen handler i bunn og grunn om fremtiden til det kjæreste vi har; barna våre. Hvilket Norge skal de måtte leve i? Det handler om hundretusenvis av nordmenn som ser en utvikling de ikke ønsker, men som de ikke tør kritisere fordi de frykter å bli omtalt som rasister, nazister og linket til massemordere. De ser et Norge som forandrer seg i rekordfart rett foran sine egne øyne, men de er nærmest fratatt muligheten til å påvirke hva som skjer. Når det eneste partiet på Stortinget som fronter en strengere asyl- og innvandringspolitikk er på veg inn i posisjon, fornekter ikke journalister og akademikere seg noen verdens ting hva gjelder å brennmerke, svartmale og stigmatisere dette partiet.

Disse mennesker må imidlertid erkjenne det faktum at når Frp i denne stund sitter i Nydalen og sonderer om regjeringsmakt sammen med tre andre borgerlige partier og vår kommende statsminister, skyldes dette ene og alene at det var over 460 000 velgere som stemte Frp ved valget. Journalister og akademikere som Elisabeth Skarsbø Moen, Alf Gunvald Nilsen og Thomas Hylland Eriksen (sistnevnte er for tiden mest opptatt av å steke Tybring-Gjedde i fett) lider av Frp-frykt. Og det i en slik grad at de ikke klarer å forholde seg til partiet på en ryddig og ordentlig måte. Dette er et problem. Ikke først og fremst et problem for Moen, Nilsen og Eriksen, ikke først og fremst et problem for Frp, men først og fremst et problem for et ekte og sant demokrati.