Hans Rustad Hvorfor mobiliserte Heikki Holmås så voldsomt mot Akhtar Chaudhry? Dagsavisens Arne Strand mener det var for å bevare hegemoniet til dyktige, hvite menn som mener de er uunnværlige. Men kanskje det var fordi metodene Chaudhry benyttet fikk alarmen til å gå hos de ansvarlige i partiet?
Tanken ser ikke ut til å streife Arne Strand, som påstår at det var «en duft av Barack Obama» over kampanjen til Chaudhry. Jeg har vanskelig for å se noen likhet og hvis ikke Strand ser forskjell på pakistansk føydalisme og amerikansk grasrotsaktivisme, har han et stort problem.
Det er påfallende hva en ringrev som Strand får seg til å skrive. Også VGs Ellen Skarsbø Moen synger på det samme referenget: at det var en skam at ikke SV – innvandrerpartiet fremfor noe, sørget for å slippe Chaudhry frem.
Det er forbløffende å se at erfarne journalister har internalisert politisk korrekt tankekontroll, man får ikke lov å si hva alle tenker: at metodene Akhtar Chaudhry benyttet, minnet folk på drosjesvindelen i Oslo og kebab-svindelen i Drammen, dvs. at representanten brakte med seg en korrupt politisk kultur. Det som fikk alarmen til å gå var nyheten om masseinnmelding av nye medlemmer, hvorav flesteparten norsk-pakistanere. Det må ha provosert noen i partiet som lekket medlemslisten, slik at VG kunne ringe dem opp og få vite hvordan vervingen hadde skjedd. Dette fikk Chaudhry til å rope opp om et norsk Watergate!
På toppen av et hele avslørte VG at Chaudhrys valgkampmanager Tore Aasheim hadde gått konkurs flere ganger og hadde forsøkt å starte et modellbyrå for 12-åringer. Ikke mye som minner om Barack Obama her.
Det er utrolig at man må til en journalist med pakistansk bakgrunn for å finne en mer edruelig beskrivelse av Chaudhrys fremgangsmåte. TV2s Kadafi Zaman skrev på sin blogg:
I Norge har mer enn 80 prosent av norsk-pakistanerne bakgrunn fra landsbygda. For dem er det ingen overraskelse det som nå skjer i Oslo SV. De kjenner nemlig bedre personen Akhtar Chaudry, enn løftene til partiet hans.
Også de politiske partiene i hovedstaden vet utmerket godt hvordan det pakistanske valgkamp-maskineriet fungerer. Dette er en grunn til at spesielt Ap, SV og Høyre ofte har hatt innvandrer-kandidater i vippeposisjon under kommunevalg. Det er da de utsatte kandidatene kan aktivere sine støttespillere – på sin egen «måte».
Og hva gjør støttespillerne i praksis: Jo, de melder inn kone, datter, sønn og alle mulige fettere. Med eller uten deres samtykke. Dette er den klassiske pakistanske rekrutteringen.
Det kan legges til at personen som foretar den kollektive innmeldingen ofte er familieoverhodet som styrer felles-økonomien for alle i husholdningen. Med andre ord, sjefen.
Derfor spør han ikke den enkelte som blir meldt inn om penger til kontingent. Ei heller spør han Akhtar Chaudry om refusjon av penger. Det vil oppfattes som direkte smålig!
Dette er en politisk kultur som ikke bare er fremmed for norske forhold. Den er også uvelkommen. Den minner for mye om, og inviterer til – korrupsjon. Ønsker vi nominasjoner med innmelding etter klan og landsby? Da får vi gruppepolitikk.
Strand og Skarsbø Moen later som om situasjonen er analog til kvinners kamp for politisk innflytelse. Det er en viktig forskjell: norske kvinner har samme kultur som sine menn, og har bare stemt som gruppe i noen få saker, som abort og likelønn. Selv ikke om kvotering eller kjønnslemlestelse er de enige.
Men Chaudhry tar mål av seg til å drive gruppe-politikk; dvs. føre kamp for etniske og religiøse grupperettigheter. Når man vet at han er muslim fra Lahore, gir det sterke motforestillinger.
Det er nok å gå inn på Chaudhrys blogg for å få dem bekreftet. Han kritiserer at mediene oppgir etnisitet ved en knivstikking og sier det øker rasismen. Han er mot at jenter får obligatorisk kjønnsundersøkelse.
Denne type gruppepolitikk er det vi aller minst trenger hvis vi skal få til integrasjoin.
Det politiske establishement har fremelsket innvandrerpolitikere som appellerer til gruppepolitikk. Når de ser resultatene blir de betenkt, men tør ikke en gang si det høyt. Det blir det en uggen, hyklersk stemning av.
Vi har journalister som ikke en gang tør si høyt hva alle tenker. De er erkjennelsesmessig i revers. Avisene halser etter sine egne lesere.