Ola Bog spør hvorfor «så få tør si det åpenbare» om FrP og Anders Behring Breivik.

Svaret er enkelt: fordi det ikke er åpenbart. Det er et resonnement som forutsetter at politisk skyld kan arves fra én person til et helt parti, nesten tjue år etter at han selv meldte seg ut.

Breivik var medlem av FpU og FrP fra 1997 til 2007. Han meldte seg aktivt ut for snart tjue år siden – ifølge ham selv fordi han mente at partiet var for liberalt i innvandringspolitikken. At en fremtidig massemorder i en periode var medlem av et parti med rundt 24.000 medlemmer i sin storhetstid, sier ingenting om partiets politikk i dag. Det sier noe om at Norge er et lite land der de fleste politiske partier på et eller annet tidspunkt har hatt medlemmer som senere har gjort forferdelige ting.

Skal AUF stilles til ansvar for hvert eneste medlem som har begått kriminalitet etter å ha forlatt organisasjonen?

Samme logikk kan for øvrig snus mot Bogs eget parti. Steriliseringsloven av 1934 – som i praksis ble brukt til å sterilisere romanifolk/tatere fordi de i lovens forarbeider ble omtalt som en «mindreverdig folkegruppe» og sammenlignet intellektuelt med «negre, indianere og meksikanere» – ble vedtatt under Johan Ludwig Mowinckels Venstre-regjering, med enstemmig støtte fra blant andre Arbeiderpartiet. Det var Johan Nygaardsvold som da ledet stortingsgruppen.

Assimileringspolitikken fortsatte imidlertid gjennom tiår med Ap alene ved makten etter krigen, blant annet ved arbeidskolonien Svanviken, der over en tredjedel av kvinnene ble sterilisert mellom 1949 og 1970. Staten ba først offisielt om unnskyldning i 1998.

Ifølge Bogs egen logikk må vel også Ap i dag da stå til ansvar for dette?

Svanviken arbeidskoloni. Foto: Wikimedia Commons

Bog bruker deretter mesteparten av innlegget sitt i Dagsavisen på noe helt annet: at apartheidregimet i Sør-Afrika ga økonomisk støtte til Anders Langes valgkamp i 1973. Dette er historisk interessant, men det er ikke noe argument mot FrP anno 2026. Partiet har skiftet leder fire ganger siden 1973, programmet er skrevet om utallige ganger, og ingen av dagens tillitsvalgte var født da sørafrikanske myndighetspersoner skrøt av donasjonen til Lange.

Å hente fram en femti år gammel finansieringskilde for å diskreditere et parti i dag, er ikke historieformidling – det er å lete etter en spade der man egentlig bare vil ha en kølle.

Ført til sin logiske konklusjon blir resonnementet absurd. Om en Arsenal-supporter begår massedrap, følger det ikke at Arsenal Football Club bærer skyld eller bør oppløses. Et idrettslag, i likhet med et politisk parti, er ikke identisk med hver eneste person som på et tidspunkt har vært tilknyttet det.

Det ironiske er at Bog avslutter med en oppfordring om å «forby rasistiske, fascistiske og nazistiske organisasjoner» – underforstått FrP. Et parti som har sittet i regjering, som representerer hundretusenvis av velgere og som akkurat nå leder på meningsmålingene foran 2029-valget, skal altså forbys fordi grunnleggeren tok imot penger fra feil regime for et halvt århundre siden, og fordi en terrorist var medlem i ti år før han sluttet i sinne over at partiet ikke var radikalt nok for ham?

Det er ikke FrP som har et forklaringsproblem her, det er derimot dem som mener at guilt by association er et seriøst politisk argument – helt til det rammer deres eget parti!

Kjøp boken på Document Forlag