Et bemerkelsesverdig trekk ved norsk offentlighet er en særegen form for demens som kan skrus av og på etter behov.

I forbindelse med feiringen av avslutningen av Ramadan hadde Dagsrevyen i går en koselig reportasje fra Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-moskeen, hvor kvinnene som seg hør og bør – feminismen er tross alt død – lagde deilig mat til NRKs entusiastiske reporter, mens mennene var samlet til bønn. Sarwar Ghulam kunne gi den oppsiktsvekkende fysiologiske opplysning at kroppen renses ved å la være å spise i dagslys en måneds tid.

Men som festbrems Hege Storhaug hos Human Righs Service (HRS) betimelig spør, hellende malurt i appelsinjuice-begeret:

Hadde NRK glemt at samme moskéledelse for noen måneder siden velvillig avkledde jødehatet sitt?

Den ene dagen kan man altså servere påstander om jøders angivelige mediemakt, samt retoriske spørsmål om hvorfor tyskerne tok livet av så mange av dem, mens en annen kan figurere i et koselig TV-innslag hvor samme moské fremstår som en bit i mosaikken av pyntelig religiøs pluralitet i verdens beste land og paradis på jord.

Man tar seg i å lure på om denne glemsomme velviljen deles ut på selektivt vis til kongerikets ymse politiske og religiøse grupperinger – med eller uten lignende skjeletter i skapet. Kunne scientologene drømme om et koseinnslag? Hva med Demokratene?

NRKs kortidshukommelse