Jonas Gahr Støre snakker som om han er familieterapeut for alle nordmenn. Men vi trenger ikke terapi, vi trenger handling. Støre later som om det ikke er hans ansvar, ikke hans feil. Han prøver å trøste. I virkeligheten er det ansvarsflukt. Det er noe vammelt og umandig over denne innfølingen. Hvorfor må mannfolk føle så mye?