I Erik Thygesens tobindsverk «Den amerikanske befrielsesfront», om den amerikanske counterculture, heter det: Det er ikke Charlies ytre makt som teller, det er hva han har gjort med hodet ditt.

Charlie er ikke lenger USA-imperialismen. Det er et sett av oppfatninger som dominerer europeiske samfunn som setter freden, stabiliteten og velstanden over alt. Når jeg skal oppsummere hva Nick Cohens bok What’s left? How liberals lost their way handler om, støter jeg på en indre mur. Tungen lammes. Cohens tanker bryter så sterkt med det konvensjonelle at det er vanskelig å formidle fra den ene til den andre «sone».

Cathrine Holst fikk en helside i Klassekampen for 3. mars. Hun har ikke tatt boken inn over seg overhodet, hvis du har lest den. Det burde vært en bok som venstresiden kastet seg over, for den har desperat behov for nye tanker. Istedet avfeier Holst boken med «Cohen pløyer ikke dypt, verken historisk eller filosofisk. Som analyse av en betydelig fascistisk åre på venstre fløy – en av de sentrale påstandene i «What’s Left?» – står dette ikke til troende. Forfatteren har neppe funnet mye som overrasker ham under arbeidet med boka. Han har et sett av teser som han ønsket få bekreftet.»

Dette er ubehjelpelig, nesten infantilt, og man lurer på hvordan det er mulig for en forsker å levere fra seg noe slikt.

Monbiot

George Monbiot, som skriver ukentlig i Klassekampen, deltok i 2003 på et antiglobaliseringsmøte i Paris, European Social Forum, med 50.000 deltakere. Han opplevde noe merkelig: Da han skulle opp på scenen og levere en visjon for et alternativt samfunn, slo det ham:

the words died in my mouth, as it struck me with horrible clarity that as long as incentives to cheat exist (and they always will) none of our alternatives could be applied universally whithout totalitarianism.

Den eneste som uten å blunke la frem et alternativ var en trotskist. Men uten å ta opp de historiske feilgrepene.

It seems to me that the questions we urgently need to ask ourselves are these: ís totalitarianism the only means of eliminating capitalism? If so, and if, as almost all of us profess to do, we abhor totalitarianism, can we continue to call ourselves anti-capitalists?

Bør vi ikke heller se oss om etter måter å temme beistet på, ikke eliminere det, spør Monbiot. Det er liberal tankegang av beste merke: vi trenger regler som gjør at ulven ikke kan spise lammet.

Men har norsk venstreside tatt et slik oppgjør? Skyldes ikke deres svake stilling, venstresiden i SV inklusive, at fordømmelsen av historiens forbrytelser klinger hul: man snakker fremdeles om avskaffelse av kapitalismen.

Afghanistan

Da partiet «Rødt» ble stiftet, sa partileder Torstein Dahle, at en av de viktigste oppgavene for det nye partiet var å få norske soldater ut av Afghanistan. Da er vi rett inn i det som er hovedtema i boken: når et venstreorientert parti vinker farvel til solidariteten er noe alvorlig galt. Ytre venstre har sagt og gjort mye dumt, det er nok å nevne støtten til Pol Pot og Maos kulturrevolusjon. Men at man svikter Afghanistan viser at man totalt har mistet orienteringsevnen i den mest alvorlige politiske konflikten i vår tid: mellom diktatur og demokrati. Som redaktør av Klassekampen, Bjørgulv Braanen, skrev: Taliban er ikke bare ondskap.

Venstresiden har historisk vært båret frem av et ønske om folkenes frigjøring. Nå dømmer man dem til et liv under religiøst diktatur.

Det er Cohens påstand at det skjedde noe med venstresiden etter 1989, og den er nå istand til «alt». Frigjøringen av folkene i øst, ble til en negativ frigjøring for venstresiden i Vesten. Da snakker vi om ytre venstre, som idag ikke er stor, men har stor påvirkningskraft. Uforholdsmessig stor.

Anti-fascismen

Venstresidens store goodwill har vært den anti-fascistiske kampen. Den fløt man på i hele etterkrigstiden. Det gjorde ekstra godt at man kunne vise til at mange på høyresiden forsto eller hadde sympati med fascismen. Eller man kunne påvise ideologiske slektskap, eller forbindelsen mellom kapitalisme og fascisme.

Men Cohen påviser at tvetydigheten og forræderiet også trivdes på venstresiden. Den venstreliberale eliten hadde noe av den samme politiske relativismen som dagens: man fokuserte på demokratiets feil og mangler i en slik grad at det fortonte seg som hipp som happ om man levde i et demokrati eller diktatur.

Virginia Woolf er idealisert og idolisert. Men hun og Bloomsbury-kretsen var noe helt annet enn det glansbildet som tegnes, og Nicole Kidman fremstiller i filmen «Hours».

Disse elitære liberalerne så med dyp forakt på arbeiderklassen, som de tvilte på hadde evne til å bli dannede. Når arbeiderne forsøkte var resultatet ikke bra nok. Denne forakten, som de delte med forfattere som H.G. Wells og George Bernard Shaw, minner mer om dagens frykt for skepsis til muslimer, enn antisemittismen, hvis det først skal trekkes historiske paralleller. Det er frykten og forakten for en laverestående kultur, som man er redd skal ta over.

Labour hadde noen forferdelig dårlige politikere, som gikk sammen med toryene, mot arbeiderne. («MacDonald, Baldwin and Chamberlain betrayed the unemployed at home and the national interests abroad. Hitler put Germany to work to prepare for war, while Britain still had 1 million unemeployed in 1940»).

Det skapte en kynisme som banet vei for å likestille demokratiet med totalitære løsninger. De venstreliberale forfektet en nøytral posisjon: alle var like gode eller dårlige. Det gjaldt å si nei til krigen. De som ville ha krig hadde skjulte motiver. De kjempet ikke for arbeiderklassens interesser, mente sosialistene.

Dette ble enda sterkere i og med den tysk-sovjetiske vennskapspakten. Nyheten slo ned som en bombe. I ettertid har den kommet i skyggen av angrepet på Sovjetunionen. Men betydningen av vennskapspakten kan ikke overvurderes. Den demoraliserte venstresiden fullstendig. I halvannet år sto den på sidelinjen til oppgjøret med fascismen.

The Red-Brown alliance was one of those moments when everything people think they know turns out to be a lie. The time for a choice had come: did they support a war against fascism or go along with communists, and, by extension, Hitler?

Mønster

Det finnes klare paralleller mellom 30-årene og dagens politiske situasjon. Igjen er det relativisering, nøytralitet og anti-demokratiske krefter som dominerer.

Cohen sier Irak-krigen var et vannskille. Ikke den første, men den andre. At venstresiden kunne protestere mot en krig som skulle velte en av de verste diktatorer verden har sett siden annen verdenskrig, var utrolig.

På 80-tallet, da USA stilltiende støttet Saddam som bolverk mot Iran, støttet venstresiden det irakiske folk. Men da Saddam utfordret USA ved å invadere Kuwait, svingte stemningen. Da begynte antikrigsstemningen. Selv denne krigen, som dreide seg om et overfall og okkupasjon av et annet land, var det mange journalister som stilte seg kritisk til. NRK-journalistene utpenslet hvilke enorme redsler som ville utspille seg, og hvor sterk motstanden blant araberne var.

Det fortsatte med Bosnia og Kosovo. Under bombingen av Serbia var den antiamerikanske tendensen tydelig.

911 la en foreløpig demper, men Bush-administrasjonens mange feilgrep har gitt motstanderne vann på mølla. De overskygger nå fullstendig det kampen dreier seg om: en erklært krig mot Vesten, og en kamp om muslimenes hoder og hjerter. Et spørsmål om demokratiseringen av Midtøsten.

Man har gått fra å kritisere USAs fremgangsmåte, til å gjøre metodene og ideologien til hovedproblemet. Det er venstresidens store seier at dette er holdninger man finner hos borgerlige mennesker og medier: Det er Bush som er problemet.

Over tid har sentrum overtatt mange av venstresidens synspunkter, og forsvarer dem som sine. Man tror at Europa utgjør noe annet og mer sivilisert.

Det man vil er å bevare troen på at stabiliteten vil vedvare. Man klynger seg til en normalitet som smelter like fort som isbreene. Med Auden:

Faces along the bar
Cling to their average day:
The lights must never go out,
The music must always play,
All the conventions conspire
To make this fort assume
The furniture of home;
Lest we should see where we are,
Lost in a haunted wood,
Children afraid of the night
Who have never been happy or good.

Nick Cohen

What’s Left?
How Liberals Lost their Way

Fourth Estate, ISBN 978-0-00-722969-7