Christian Skaug Ved en unnlatelsessynd kom vi til å ignorere rapporten fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) om innvandrerungdom i Oslo som ble offentliggjort for et par-tre uker siden. Desto hyggeligere å få minnet gjenoppfrisket av Aftenposten. Anders Firing Lunde tok i går for seg hovedtrekkene i rapporten — hvis sammendrag kan leses her — foruten å innhente reaksjoner fra diverse hold.
Rapporten tar for seg temaer som integrering, tilhørighet, familie og skole. Mange av funnene er lite egnet til å overraske, som at sosio-økonomiske forhold har betydning for skoleresultater. Skoletrivselen er slett ikke ille, og det er få som utsettes for diskriminerende handlinger, mens nærmere halvparten sier de har opplevd rasisme.
Det er ikke godt å si hvor godt denne siste svarer til den drøye halvparten av norskfødte personer med innvandrerforeldre som ikke føler seg norske, hvilket vel er rapportens sentrale funn. Det hjelper altså ikke all verden med besvergelser om at alle med norsk pass er like norske, eller at det er blitt mange måter å være norsk på. I praksis søker man sammen med sine egne, og det valget svarer langt fra alltid til festtalene.
For noen år siden ville en slik rapport ha vært ledsaget av kritikk av den innfødte befolkningen om at den ikke gjør nok for å være inkluderende. Nå betones det mer matter-of-factly at ikke alle føler seg inkludert. Tonen er ikke like moraliserende som før. Og kanskje bærer det bud om en mer realistisk tilnærming til det hele? Mange er jo inkludert, så det kan ikke bare avhenge av de gamle nordmennene. De fleste vil nok forstå at dette vel så mye influeres av innvandringens omfang og innstillingen hos dem som kommer.
Kari Helene Partapuoli er heller ikke konfliktsøkende polemisk i sin kommentar til rapporten, men sier at «vi har ikke råd til at folk som er norske ikke kan føle seg norske. Norge kan bli et delt samfunn, og ingen er tjent med det.»
Det siste kan alle være enige i, men det er uansett noe anakronistisk over kommentaren fra ARS-lederen. Det delte samfunnet er ikke lenger så hypotetisk som hun her antyder, det er i full utvikling — noe NOVA-rapporten også bekrefter hva angår såvel bosetningsmønster som valg av venner. Ingen debatt om hva det vil si å være norsk kan forandre disse kjensgjerningene, som den yngre generasjon kan fortelle om fra skolegården. Hvis man ikke har råd til den foreliggende virkeligheten, så vet man virkelig ikke sin arme råd. Men sånn går det ikke an å forholde seg til realitetene. Problemer må hanskes med, og skadevirkninger begrenses.
Dit er det nok enda et stykke, men første skritt består alltid i å ta observasjoner av virkeligheten innover seg. Og når informasjon som denne rapporten erkjennes og omtales i forholdsvis edruelige former i Norge største avis, gir det grunn til en viss optimisme. Men lerretet som skal blekes er langt, og det er neppe slutt på vegringen mot ubehageligheter med dette.
