Man skal følge med på populærkultur for å fange opp hva folk fores med. Pressen er ikke kritisk. Filmen «Hamilton» er tung ideologisk, og når man kjenner bakgrunnen til forfatteren, Jan Guillou, blir sammenhengene tydelig.

På 70-tallet var Guillou ivrig Palestina-aktivist. Bak faner og opprop fantes en annen virkelighet: kontakt med palestinske terrorgrupper, i Sverige gjaldt det særlig PFLP under Wadie Haddad. De palestinske terrorgruppene etablerte seg i Vest-Europa og hadde samtidig kontakt med og ble støttet av Moskva og dets satellittstater. Dermed ble de spillere i den kalde krigen og pådro seg etterretningstjenestenes interesse. En ung svenske, Gunnar Ekberg, ble rekruttert som agent. Han må ha vært fryktløs. Ikke bare infiltrerte han palestinskegruppene, FNL-gruppene, og maoistiske Clarté, men han dro også til Libanon og fikk møte Haddad og vant hans tillit.

Arbeidet var livsfarlig. En skuffet etterretningsagent lekket Ekbergs identitet til det venstreradikale miljøet. De trodde ikke sine egne ører. Ekberg hadde vært en av dem. Følelsen av svik slo over i et ønske om hevn. Ekberg hadde reist til Libanon, uvitende om at han var blitt «blåst» hjemme. I denne situasjonen skriver Jan Guillou et brev til Haddad der han spesifierer at Ekberg må underkastes spesiell behandling og ikke må slippe unna. Det var jevngodt med en dødsdom.

Men Haddad rakk ikke å sette seg inn i hva som skjedde i Sverige, og likte Ekberg så godt at han lot ham gå.

Siden har det kommet frem at Guillou på samme tid var KGB-agent. Det skulle være nok til å frata en person enhver ære og anseelse. Men ikke i dagens Sverige. I wikipedia-artikkelen om Ekberg er ikke en gang Guillous brev til Haddad nevnt.

Det vil si at det er Guillous linje som har vunnet frem i Sverige: fiendtligheten mot USA, Israel og «Vesten» er gjennomgående. Det er USA som er den store trussel. Liksom man i 70-årene glorifiserte palestinsk terror, bagatelliserer og unnskylder man i dag den islamistiske. Vi snakker om en dyp sivilisasjonskonflikt, der en innflytelsesrik del av eliten utfører det man under den kalde krigen ville kalt muldvarpsarbeid. Nå rapporterer man ikke til en fremmed makt, man overtar styringen og ødelegger systemet innenfra.

Destruksjonen skjer på mange plan.

«Hamilton» åpner med en forferdelig og usannsynlig voldsscene: Hamilton har møtt en sykepleierske og falt for henne. Han er trøtt på agentlivet og åpner seg for henne og forteller hva han egentlig driver med. De går hjem til henne, så blir hun hasteinnkalt til sykehuset. Hamilton sovner i sofaen med en fruktkniv. Han gjenopplever i drømme hvordan han skar halsen over på en russer på grensen til Afghanistan fire måneder tidligere. Når kjæresten bøyer seg over ham er han i samme modus og dreper henne på instinkt.

Bildene er detaljerte og dvelende. Den samme person som nettopp har drept sitt livs kjærlighet, går deretter systematisk til verks for å slette alle spor.

Sekvensen er ubehagelig og usannsynlig. Man får en følelse av det kjente venstreradikale syndromet: man projiserer vold over på andre som man i virkeligheten er fascinert av selv. Guillou virker å ha en dragning til vold.

Samtidig torpederer denne historien selve bæreplanken i filmen: Hamilton blir etter dette en usannsynlig person. Han skulle være agenten som avfant seg med sin rolle og greide å bevare sin menneskelighet. Men drapet på kjæresten og det at han holder det skjult og går fri, gjør at det hele sprekker. Han blir en drapsmaskin, som har tillatelse til å drepe på Sveriges vegne. For å beskytte svenske interesser. Selv om det skulle ramme en uskyldig svensk kvinne, i sivil sammenheng. Det lyder helt usannsynlig.

Men denne bristen viser tilbake på svakheten ved de venstreekstreme: mangel på menneskekunnskap, mangel på menneskelighet og barmhjertighet. De velger konspirasjonen og volden.

Volden er det i dette tilfelle et amerikansk sikkerhetsselskap Sectragon som står for. De lærer opp terrorister til å drepe politikere og moderate islamister i Somalia, Eritrea og andre steder for å utløse storkrig. De driver en ekstrem form for krisemaksimering. Al Shabaab-militsen får skylden. Sectragon gjør dette i forståelse med en kontakt fra CIA eller Pentagon. Et amerikansk sikkerhetsselskap driver altså utenrikspolitikk på USAs vegne.

Da blir det å drepe enkeltpersoner a piece of cake. En amerikaner får kvaler og velger å hoppe av. Han har informasjon om forestående angrep, og i USA gis det grønt lys for at både han og Hamilton kan tas av dage.

Innsatsgruppen til Sectragon ledes av en usedvanlig usympatisk karakter: Miller, som har et kjennemerke som gjør at man kjenner ham igjen tross forkleding: han gjør en karakteristisk twist med hodet. Han og hans menn er sadister som dreper hvem de vil og aldri holder ord.

Ikke en gang en svensk statsminister er utenfor deres drapsrekkevidde. Statsministeren fra Afrikas horn kommer til Stockholm på en fredskonferanse. Hans bil skal sprenges mens den passerer en bro inn til Stockholm. Med seg har han den svenske statsministeren.

Action-messig er det driv over handlingen. Den får kanskje publikum til å glemme det helt usannsynlige i historien: at USA er blitt en morderisk nasjon, der deler av statsapparatet og private interesser er hevet over alle normer og verdier.

Guillou fortsetter det som var venstresidens glansnummer allerede på 70-tallet: å tegne nidbilder av våre egne myndigheter og næringslivet. Det var ikke den nedrige handling de ikke var i stand til. At de dermed rev ned tilliten til vårt eget system, ignorerte de, for alt skjedde som en form for idealisme: selv ville de noe langt bedre, de var så indignerte og «sannheten» måtte frem.

I Sverige og Norge har avsløring av politisk overvåking blitt brukt til å demonstrere systemets ondskap: slik Vietnam-krig og nå krigene i Midtøsten har gjort det på den utenrikspolitiske scene. Ekberg arbeidet for IB, som var et samarbeid mellom forsvarets etterretningstjeneste og det sosialdemokratiske partiet. Socialdemokratene var ikke fornøyd med Säpos overvåking av venstreekstreme og kommunister. Venstreradikale hadde infiltrasjon som metode. Myndighetene trengte å vite hvem som var hvem.

Dette ble fremstilt som et svik da IB-affæren sprakk. Og hvem var det som avslørte dem? Jan Guillou og Peter Bratt.

Det demokratiske samfunn trenger kontroll med sine tjenester. Men det trenger også å vite at det finnes krefter som ønsker å ødelegge samfunnet.

Det var god grunn til å overvåke venstreradikale på 60-70-80-tallet. Man snakker ikke åpent om voldelig revolusjon uten at det får konsekvenser. Men de gjorde ikke konkrete forberedelser, innvendes det! Det var bare ord. Det er ikke riktig. SUF og AKP (m-l) anvendte dekknavn og drev hva man kaller clandestin virksomhet for at myndighetene ikke skulle vite hvem de var. Det var fordi de mente at borgerskapet på et gitt tidspunkt kom til å forsvare makten med vold, så de var i sin fulle rett til å opptre hemmelig.

Poenget var bare at denne avantgarden aldri vant oppslutning. Men de lot som om de likevel hadde rett til å opptre på folkets vegne. Denne retten tiltok de seg, og de mente det gjorde at de sto over norsk lov. Den var jo borgerskapets lov.

Denne «krigen» mot det borgerlige samfunn har venstresiden kunnet fortsette – innenfra, og få illustrerer det bedre enn Guillou. Under dekke av kritikk og antiautoritært kjørte man frem noe som var langt mer autoritært og hevngjerrig. Resultatet ser man i dagens Sverige der ubehagelige opplysninger ties i hjel.

Det er en utrolig psykologisk operasjon: man har erobret kulturen innenfra og benytter massekommunikasjon til å senke de myndigheter og krefter som står i veien for ens egen hegemoni og dominans.

Vesten mente den vant den kalde krigen. Tilfellet Guillou viser at så enkelt er det ikke.