– I Norge er de alle misjonærer. Denne erkjennelsen gir seg selv når man møter dansker. Ut av øyekroken registrerer jeg også at det er denne vinkelen som anlegges på de usunne krefter som ikke må delta i debatten i Norge: De er ikke rene nok (Anfindsen, undertegnede) Det er interessant, men kanskje ikke så overraskende, at misjonærene fra Islams Råd, politisk korrekte og leninister finner hverandre.

Er det noe å bry seg om? Det må man tåle, sier de i Danmark. Dette stadiet er tilbakelagt. Kanskje er det noe idet. Vi står bare på terskelen i Norge. Det handler om motstand. Noen utfordrer deres hegemoni, det er riktig nok. La oss fortsette med det.

Hva består denne motstand i? Den består i nyansering. For en prinsipiell åpenhet, som reagerer mot forenkling, mot svart/hvitt-tenkning, mot å blåse ting ut av proporsjoner, mot offermentalitet, for saklighet, for å tro på alle menneskers likeverd og rettigheter, men likevel ikke rygge tilbake for de vanskelige valg.

Jeg lærte et nytt begrep idag: kognitiv dissonans. Politisk korrekte mennesker omgir seg med riktige meninger som et skall mot virkeligheten. Det er altså ingen sammenheng mellom ens idealer og det man foretar seg. Eksempel: Den velutdannede middelklassen er opptatt av hvilken privatskole de skal sende sine barn til. Dermed tar de barna ut av den offentlige skolen. De er for integrering, men deres private valg fører til det motsatte: en segregert skole.

Å bryte gjennom denne muren er vanskelig. Se bare på Bjarne Håkon Hanssens rundreise i Pakistan: Når embetsmenn sier hvor lett det er få anerkjent skilsmisse, så tror Hanssen på det.

Den gode tone, respekt og høflighet, bygger opp og forsterker muren mellom ideal og virkelighet.

Det duger ikke, som man sier i Danmark.

Hva kan vi sette imot? Det kan føles ubehagelig å være den som hele tiden heller malurt i begeret. Vi trenger noen positive visjoner.

Det er underlig. I Danmark finner jeg andre intellektuelle strømninger. De har selvfølgelig også alt det politisk korrekte, og universitetene er fulle av det. Men så har de også noen frittstående intellektuelle som sier spennende ting.

To eksempler: Det ene fra opplysningstiden, det andre fra Kierkegaard.

Ralf Pitttelkow skriver glimrende om det åpne samfunn, og hvilke verdier det står for. Felles verdier, som ikke er synlige fordi de tas for gitt. De ble altså kjempet frem og fikk sitt gjennombrudd på 1700-tallet med opplysningstiden. Det var her tanken om individets frihet ble født. Hvor revolusjonerende den var, er vi ikke lenger klar over. Men det er «frigjøringen» av mennesket og det vitenskapelig/tekniske fremskritt som har skapt den moderne sivilisasjon. Returen til identity politics truer dette uhyre komplekse byggverket, som forutsetter tillit og demokrati.

Metafysikk: Søren Ulrik Tompson er en frittstående poet og intellektuell som nå har rundet de 50. Han ble intervjuet i programmet Deadline om forholdet mellom politikk og religon.

Tompson ga en variant av Jesu lære og de to regimer: at politikk er en ting, og religion noe privat. De to må ikke blandes. Feilen med venstresiden var at den gjorde metafysikk til politikk. Slik er det fremdeles i Norge. Det er farlig. Det forsøpler og lammer debatten. Folk tør ikke.

Under en kafesamtale om dette temaet fikk jeg en sterk fornemmelse av Aksel Sandemose: hans oppvekst og oppgjør med religionen. I Danmark har de tillit til tabu-brytere. En retning som kalles Tidehverv innen den danske folkekirken var mot misjonering, og markerte seg med provoserende uttalelser.

Kritikken av kristendommen har vært en viktig del av det moderne gjennombrudd. Hvis man ikke kan anlegge samme kritikk mot islam, har vi kapitulert. Man kan respektere mennesker, men man kan ikke respektere en relgion slik de troende selv gjør. Det er en umulig tanke. Kanskje vi må begynne å skrive dansk for å se dette innlysende faktum?

Metafysikken Tompson snakket om var av et slag vi aldri hører en intellektuell i Norge omtale. Det slo meg under lesningen av Professor Andersen at Dag Solstad er blitt religiøs. Det var som å høre Dostojevskij: Hvis Gud er død er alt tillatt. Men jeg har aldri hørt ham bli spurt om dette.

Tompsons kristentro var at det kierkegaardske slaget: Det går ikke an å bli frelst, å bli kristen. Man kan kun strebe. Man er som menneske det motsatte av å bli frelst, som min ledsager sa. Det gir en romslighet for troen, og for andre mennesker, som den norske kristendommen ikke gir.

Nordmenn må igjen oppsøke København og danskene for inspirasjon. Vi har gått oss bort.