Det er interessant at Dagbladet konstaterer at det er et gap mellom avisen og leserne. Leserne har følelser og synspunkter avisen har problemer med å svelge. Hva gjør avisen med det? Den tillyser nettmøte med Helge Øgrim. Greit nok. Men problemet stikker dypere enn at lesere «misbruker» ytrinsgfriheten og må sensureres.

Det heter seg at mediene setter dagsorden, i den grad at politikerne og andre ledere må danse etter deres pipe. Men det er ofte en negativ agenda. Den er som oftest kritisk-negativ, eller en reaksjon på noe. Mediene «avslører». Viser verden som den egentlig er: råtten.

Medienes dramaturgi tilsier at forholdene er verre enn politikerne vil ha det til. De sistnevnte forsøker å holde noe skjult.

I innvandringsdebatten er det mange ting som «konspirerer» om å lage et trusselbilde. Det er stor avstand mellom idealer og oppfattet virkelighet. Folk ønsker en friere, mer åpen tale.

Jeg tar Helge Øgrims bekymringer på alvor. En ansvarlig avis kan ikke la alt komme på trykk, kan ikke la avisen bli kapret av folk som har en agenda som legger opp til konfrontasjon.

Punkt én: Klyv ned av pidestallen. Innrøm at vi ikke vet svarene. At scenariene er mange, og at noen av de etniske fremtidsutsiktene er mørke.

La oss være enige om én ting: Det verste som kan skje er at valget står mellom en kollektivistisk muslimsk fløy og en innfødt Frp-sk. Da vil mange bra mennesker rømme politikken. Sentrum vil fortsatt være impotent.

Hvis en slik utvikling skal unngås, må «gode krefter» våge å tenke nytt. Å innta en defensiv holdning og definere seg ut fra hva man ikke vil være med på, holder ikke. Det er altfor sterke sentrifugale krefter i sving. Man må ha noe positivt å tilby. Man må agere, gå på offensiven. Tilby en visjon.

Det viktigste er å slå fast at Norge aldri blir noe homogent samfunn mer. Ikke at det noen gang har vært det. Forskjellene mellom folk og lynne i ulike landsdeler er stort. Men vi har delt en historie, selv om forståsegpåere vil innbille oss at også det er en myte.

Jeg leser selvbiografien til Danmarks mest populære politiker, syrisk-palestinske Naser Khader. Han har noen interessante tanker om flyktninger og innvandrere. Også i Danmark hersker innvandringsstopp, likevel er strømmen av mennesker konstant. Grunnen er at flyktningbegrepet er blitt flytende. Mange av de som kommer er vanskelig å skille fra økonomiske flyktninger. I seg selv et mangetydig begrep.

Det er mange årsaker til hvorfor asylsøkere som oftest kommer med falske papirer eller oppgir falsk identiet når de kommer til Norge. Ingen er tvingende nødvendige. Når 80-90 prosent kommer uten papirer, bekrefter det Khaders ord: Grensen mellom flyktninger og innvandring er vanskelig å trekke. Asylsaker er blitt et lotterispill.

I stedet vil Khader at nasjonene stilles friere til å velge mellom ulike løsninger. Det går an å gi midlertidig opphold til asylsøkere. Man kan være liberal med asyl, men samtidig kreve at flyktningene drar hjem når forholdene bedres.

Andre land vil kanskje velge permanent opphold, men være strengere med vilkårene. Virkelige flyktninger har krav på vår hjelp, sier Khader. Men mange ønsker seg et bedre liv. Det er drivkraften. Hvis den økonomiske forskjellen er for stor vil det rikere landet virke som en magnet. Fem ganger høyere lønn regnes som en tommelfingerregel. Mellom Marokko og Spania er det ti-gangeren.

Det sier seg selv at strømmen av mennesker fra Nord-Afrika til Europa vil fortsette. Europa har ikke mulighet for å ta unna befolkningsoverskuddet.

Mediene viser bilder av rustne holker som lander folk på Lampedusa og Kanariøyene. Det skremmer oss. Selvfølgelig gjør det det.

Khader har et forslag: La flere komme til Europa for å arbeide på kontrakt. De får ikke ta familiene med seg. De vil sende nesten alt de tjener til hjemlandet, og det vil bidra til å heve levestandarden og utvikle samfunnene mer enn statlige overføringer. Når kontrakttiden er over må de reise hjem.

Men dette er ikke bra nok for den tradisjonelle venstresiden. Det er for strengt. Alt som smaker av strenghet er de imot. De vil heller at båten skal gå ned enn at noen skal disiplineres.

Folk har skjønt dette for lenge siden: At det må vises fasthet. Det er merkelig at ikke medier og politikere etterlyser denne form for respekt, som avtvinges ved at man viser hvem som bestemmer! På Oslo City har vekterne lov til å holde en butikktyv tilbake i 15 minutter, så må de la vedkommende gå. Kjøpesentrene utvekslet bilder av profesjonelle butikktyver. Inntil Datatilsynet fikk høre om det.

Da Akademikerne i staten nylig streiket, sto fremmedkontrollen på Gardermoen åpen. Hvis det ikke var noe helt spesielt, ville suspekte få beskjed om å komme igjen når streiken var over. Slik er dagens Norge. A free for all.

En gjenganger i mediene er å vise hvordan stat og regjering misbruker makt i forhold til svake grupper, og asylanter er per definisjon svake og trenger forsvarere.

Denne tredjepart-rollen som beskrivende tilskuer er passé. Mediene informerer, men nekter å innse at bildene av fulle båter eller lik som driver i land på Kanariøyene gjør folk redde. Kanskje mediene må begynne å ta et ansvar for hvilke følelser de setter i sving og spørre: Er det noen løsninger på disse problemene?

Like ille blir det når etablerte medier snur øynene vekk og ikke vil gi et sannferdig bilde av kulturelle motsetninger. Naser Khader er bare en av flere politikere i Danmark som lever omgitt av livvakter, døgnet rundt.

Khader bor på Fredriksberg utenfor København. Han og kona ville gjerne at de to barna skulle gå i barnehave innenfor kommunen. Kona tok seg en runde. På en barnehage i nabolaget arbeidet to assistenter med hijab. Lederen fortalte fru Khader at det nok ikke passet at barna deres gikk der. Assistentene hadde uttrykt at de var lite begeistret.

Det er dette som kalles «trussel-kulturen». Hvis den ikke møtes med uredd fasthet, ikke minst fra myndighetene, vil den spre seg. Mange innen de etablerte mediene er redde for å gi slike historier for store oppslag. De er redd det vil skjerpe motsetningene. Da har de ikke forstått noen ting.

At parlamentarikere i Norden anno 2006 må leve omgitt av livvakter, også privat, er ikke til å tro. Men norske medier, Dagbladet inkludert, har vært mer opptatt av å fortelle hvor arrogant Fogh Rasmussen har oppført seg og hvor hard tonen er i Danmark.