09.02: Det blir mye tjat, som dekker over det vesentlige, som dette: NATO officials last June agreed to form a mission in Iraq to train 1,000 Iraqi officers annually, but the alliance has not yet raised enough staff for formal training to commence.
NATO has sent about 80 of a planned 300 military officers to Iraq to train officers intended ultimately to provide security for their country in place of U.S., British and other foreign troops.
Innvending: dette er forståelig. Europa sto aldri bak dette (bortsett fra Polen, Nederland og Danmark). Overruled: det samme skjedde i Afghanistan. NATO avga et løfte om å øke styrken med noen tusen mann, men det gikk et år, og sikkerhetssituasjonen ble stadig verre. Så, like før valget, fikk NATO-Europa mannet seg opp til å sende jeg tror det var ytterligere 3.000 mann. Så det er noe annet, noe mer enn bare motvilje mot Bush sitt Irak-eventyr. Det er en dyp motvilje i det hele tatt mot å være engaged, å innlate seg på noe som helst. Den samme mentaliteten gikk igjen på Balkan. Hvis man skal snakke om amerikansk alenegang, må man kanskje ta med den annen part også? Problemet stikker langt dypere enn vi europeere vil være ved. Bush er vår unnskyldning.