«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!»

Vi som vokste opp for noen tiår siden, måtte lære Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove» på skolen. Og ikke bare lærte vi det, jeg husker også stemmen hans på radioen. Vi hadde jo bare én kanal den gangen, så vi måtte høre på når han leste. Øverland var riksmålsmann på sin hals og leste sakte og tydelig, med distinkt bergensdialekt. Den sitter ennå.

Dette er snart 60 år siden. Mange av oss hadde fedre og bestefedre som var aktive motstandsfolk under krigen. Dette gjorde noe med oss. Jeg og mange med meg har vokst opp med at nære familiemedlemmer og deres venner ble torturert og skutt av nazistene fordi de forsvarte norsk kultur og det frie Norge. Derfor er vi bedre i stand til å se og tolke de lange linjer enn dem som vokser opp nå og knapt nok lærer om det. De lærer i stedet at alle kulturer er like gode. Det er de ikke.

For to år siden – rett før kommunevalget – trodde Budstikka de hadde gjort et skup. Det ble slått opp over hele førstesiden at undertegnede «sto bak et islamkritisk nettsted». En journalist hadde funnet ut at jeg var styreleder i en nettavis som het document.no. Noe stort skup var det ikke, dette sto i foretaksregisteret, og jeg hadde heller aldri lagt skjul på det. Jeg er fremdeles styreleder, men i dag har nettavisen dobbelt så mange lesere. Minst. Jeg har ingen problemer med at dette er offentlig kjent. Men slik er det ikke for alle.

Det er grunnlovsfestet at vi i Norge skal ha ytringsfrihet og religiøs frihet. Dette er dessuten nedfelt i Den Europeiske Menneskerettserklæring. Men slik fungerer det ikke i praksis.

Jeg har nære venner som bor på hemmelig adresse fordi de driver et nettsted som er islamkritisk og innvandringskritisk. Eller fordi hun er forfatter og har gitt ut islamkritiske bøker. Hvis hun som forfatter skal holde foredrag, må lokalet beskyttes av politiet. Andre skriver under pseudonym for ikke å miste jobben. Slik er den virkeligheten de lever med i dag.

Derfor blir jeg provosert når politiske motstandere av FrP klager over retorikken når vi nekter å godta fremveksten av menneskefiendtlige religioner og ideologier. Ap’s statsministerkandidat har et betydelig ansvar for at situasjonen er blitt slik. Og det er ikke bare fra Ap denne type uttalelser kommer – det går langt inn i Høyre. Og da er ikke Venstre og KrF nevnt med et ord. Når vår egen statsminister stiller opp på feiring av en islamsk høytid der menn står først og kvinner bakerst, er dette knefall for en kvinnefiendtlig ideologi. Da har hun ingen rett til å kritisere sin egen statsråd Sylvi Listhaug for å ha reagert kraftig da det kom kritikk på at hun konfronterte en besøkende islamist som var tilhenger av dødsstraff for blasfemi.

Svært mange har berøringsangst for denne type problemer. Det er langt til Tøyen og Groruddalen, vi har det jo så bra, og det er mye annet som er hyggeligere å snakke om. Men dette kan ikke feies under teppet. Vi må slutte å late som vi er anstendige. Vi må være ærlige mot oss selv. Og mot hverandre. Utviklingen kan ikke fortsette på samme måte. Jo flere innrømmelser vi gir tilhengerne av islam, jo vanskeligere blir det å reversere utviklingen. De som kjempet og døde for et fritt Norge, vil aldri tilgi oss. Derfor står jeg på stand for FrP. Derfor deler vi ut brosjyrer i postkassene. Og derfor ber jeg om din stemme.