Meldingene fra Irak gir en dårlig smak i munnen. Dette lover ikke bra. Hvordan skal amerikanerne kunne trekke seg tilbake når situasjonen forverres? Flere byer i sunni-triangelet er overlatt til opprørerne. Nå kjempes det for alvor i Bagdad.

American forces appear to be facing a guerrilla insurgency that is more sophisticated and more widespread than ever before. Last month, attacks on American forces reached their highest level since the war began, an average of 87 per day.

Det vakte oppsikt at et amerikansk helikopter skjøt mot «sivile» midt i Bagdad igår, etter at en pansret vogn var blitt truffet av en selvmordsbomber. Onus er på amerikanerne. Det er de som har bevisbyrden. I utgangspunktet er mediene skeptiske og mistenksomme når så mange som 13 mennesker blir drept, og et større antall såret. Amerikanerne hadde tynne grunner: de skulle forhindre at kjøretøyet falt i feil hender, det var blitt skutt mot helikoptrene. Begge deler låt tynt for mediene.

Det tar tid for journalister å innhente opplysninger på egen hånd. NYTimes og Reuters versjon gir en bedre forklaring:

After the attack, fighters and gleeful onlookers scaled the burning armored vehicle, said Hassan Lazim, assistant security director at nearby Karkh Hospital who said he saw the scene. Reuters reported that several young men had hung a black banner of the Unity and Jihad militant group, believed to be linked to Al Qaeda, on the barrel of the Bradley’s 2_kommentar gun.

Krig handler mye om psykologi og symboler. Det er ikke slik at man bare kan tillate den ene part å bruke symboler på triumf, slik terroristene stadig gjør med sine halshogginger, og krigsdans på døde amerikanerne. Selvfølgelig vil amerikanerne ta igjen.

Det betyr at vi trolig må forberede oss på større sivile tap fremover. Men amerikanerne har et hensyn å ta som ikke bekymrer opprørerne: de all skylden.

Amerikanerne er i et dilemma. De kan ikke overlate Irak til den såkalte motstandsbevegelsen, som ikke viser et eneste forsonlig trekk. Kun vold.

Etter en litt slumrende periode: vær forberedt på at kampen om opinionen også kommer til å blusse opp her hjemme. Samtlige offisielle medier er USA-skeptiske-fiendtlige. I dette grumset fisker også de som uttrykker åpen støtte til opprørerne/terroristene (det er ikke mulig å trekke noe skille mellom dem). Jfr. dagens debattside i Dagbladet, der en viss Mohammed Al-Samarai får spy ut edder og galle.

En debattredaktør burde vært noe betenkt når forfatteren beskriver hvordan han svarte på SMS’en om å tenne et lys for de drepte barna i Beslan: «Jeg gråter ikke for barn, hvis foreldre ikke gråter for mine barn.»

Allawis regjering får hengt quislingmerket rund halsen:

En quisling-regjerinig er opprettet. Den kveler meninger, forfølger alle som ikke liker den og dreper stemmer for demokrati og frihet.

Hvorfor er ikke irakernes kamp mot bevæpnet okkupasjon legitim? spør forfatteren, og kritiserer Norge for å støtte «quislingene». Det gjelder også hans parti, SV:

«Derfor er det sjokkerende at Norge vil trene irakiske quislinger som skal jakte på frihetsforkjempere.»

Torgeir Larsen og Simen Ekern burde sett de moralske betenkelighetene med å trykke meninger som utilslørt hyller «frihetskjemperne», når de samme «frihetskjemperne» hogger hodet av deres kolleger. Det er slike meninger som tile nød slipper til i leserspaltene. Dagbladet synes de fortjener en helside med bilde.

Det er symptomatisk for en tendens som har vært merkbar lenge i Dagbladets dekning. En antiamerikanisme som tegner et karikert bilde av virkeligheten. Et verdensbilde på linje med slanke-oppslagene og sex-pratet. Det er lissom-journalistikk. Bare det at kulene i Irak er real bullets.