Hans Rustad 
Martin Amis er i en klasse for seg. Han setter seg inn i den faglige litteraturen, enten det er Stalin eller nazi-morderne, eller 9/11. Han har respekt for virkelighetens verden, og vet at menneskenes fortolkning ikke er på høyden. De største katastrofene sprenger alle rammer. Når bølgene har lagt seg går livet videre. Derfor var 9/11 et så stort sjokk: det slo ned som lynet og traff oss da vi nøt livet som best.
I dag er det en sterk tendens til å ville sette terroren i klammer. «Her og Nå»s Kari Sørbø tok onsdag opp at selv de tre som ble dømt for «mineralvannsbombene» i London, ikke ble dømt for å ha planlagt å kapre fly. Hun mente dette var grunn nok til å be om at forbudet mot flytende væsker på fly ble opphevet og gikk rundt og spurte folk: «Nå som det er bevist at det ikke var noen plan, synes du det er riktig at forbudet opprettholdes?» Sørbø hadde ikke fått med seg hvor omstridt dommen var, alt bevismaterialet – en leilighet full av kjemikalier, avgangstabeller og sikkerhetsrutiner på Heathrow, og at dommen over alle åtte ble anket samme dag. Terror er en slagmark, også rettslig.
I en artikkel i Wall Street Journal ser Amis på dagens tolkninger. To nye bøker, av Philip Bobbitt og Martin Gray, sier begge at terror ikke har noe med religion å gjøre. Amis, som er en beundrer av begge, tillater seg å betvile det. De to mener at terror har noe med markedet å gjøre: overgangen fra en velferdsstat til en markedsstat, der individet må ta vare på seg selv.
Amis trekker frem noe som er glemt. Anthrax-angrepene mot USA, som begynte 18. september, bare en uke etter. Vi vet nå at det var mikrobiologen Bruce Ivins som etter alt å dømme sto bak. Men akkurat der og da bredte panikken seg. Brevene med anthrax var ledsaget av en lapp:
09-11-01
THIS IS NEXT
TAKE PENACILIN NOW
DEATH TO AMERICA
DEATH TO ISRAEL
ALLAH IS GREAT
I klimaet som rådet hadde dette en sterk effekt, og kan ha bidratt til at rundt 45.000 mennesker ble tatt inn til avhør. Også myndighetene fikk panikk.
Amis er opptatt av hva som skjer den dagen internasjonal terrorisme og masseødeleggelsesgåpen møtes. Han konstaterer at det har skjedd en gang, selv om verden har glemt det. Brevene til Ivins utløste panikk. Hva ville skje hvis et fly slapp flere kilo over en by, eller spredt det i tunnelbanesystemet? Da ville flere hundre tusen mennesker dø, kanskje millioner.
Fra sitt komfortable kontor skriver Bobbitt at antallet mennesker som er drept av terror er mindre enn tallet på mennesker som har druknet i badekar.
International terrorism, for now, represents a puny apocalypse. Mr. Bobbitt is as droll about this as anybody: since Sept. 11, «the total number of persons worldwide who have been killed by terrorists is about the same number as those who drowned in bathtubs in the US.» But at any moment it — IT — could go from nothing to everything. After an untraceable mass-destructive strike on one of its cities, what political system would ever know itself again? And all other states would be unrecognizable too, as would relations between them.
