Redaksjonen Før betydde ordet «utfordringer» situasjoner eller oppgaver som var krevende, usikre eller vanskelige, og som krevde innsats, evne eller endring for å håndteres.
I dag er ordet overtatt av de snakkende klassers offentlige terminologi for å dekke over problemer de selv har skapt. «Utfordringer» betyr da snarere: «problemer vi ikke kan løse, som bare vil vokse seg større, og som derfor må tilsløres med liturgisk-magiske ord for å ta brodden av nagende tvil og kritiske spørsmål».
I studio har vi Kjell Erik Eilertsen, som berørte dette temaet i flere artikler i Finansavisen under arbeidet med «Innvandrerregnskapet». Ett eksempel er manglende grunnskolepoeng, det vil si at eleven har fått karakter i mindre enn halvparten av fagene. I 2015 gjaldt dette 13,9 prosent av elevene med bakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika, mot 3,7 prosent av de «norske» elevene – definert som elever med minst to norskfødte besteforeldre.
Ti år senere gjelder det 26,1 prosent av elevene med røtter i Afrika, Asia og Latin-Amerika, mot 5,9 prosent av de «norske». Sistnevnte kategori omfatter også den voksende tredjegenerasjonen av fremmedkulturelle med minst to norskfødte besteforeldre.
Når norsk skole bygges på det samme sviktende fundamentet som Pisa-tårnet, er det med en viss spenning vi bivåner konstruksjonen «den norske skole»: økende vold mellom elever og mot lærere, senkede krav – og likevel fallende resultater. Norsk offentlighet omtaler dette gjerne som «kulturelle endringer» i Norge, uten å spesifisere hvilke kulturer eller hvilke endringer det er snakk om. Velkommen til Dagsorden.
