Samantha Powers bok «Redningsmannen» omhandler noe viktig, men dette viktige er ikke hovedpersonen i Sergio Vieira de Mello. Han er ikke interessant nok til å fortjene 500 sider. Denne motsigelsen gjør «Redningsmannen» til en noe haltende og ubalansert bok.

Men den er en viktig gjennomgang av verdens svar på de humanitære krisene de siste 30 år, og gir mye nyttig informasjon om hvordan humanitær innsats arter seg i virkeligheten: hestehandel, tautrekking, byråkrati, tilkortkommenhet og uavlatelige kompromisser. I FN er de også bare mennesker. Også Sergio Vieira. Power gir nok av eksempler på det.

Sergios liv avspeiler verdenssamfunnets forsøk på å svare på utfordringene, men det ville vært å ønske at Power hadde løsrevet seg mer og skrevet ut fra sitt eget hode. Hun identifiserer seg for mye med Sergio.

Som så mange andre er Power åpenbart under hans «spell». Det er pussig, for Power viste en uavhengighet og skarpsyn i sin første bok som man savner i denne. Hun leverer mye kritisk stoff om Sergio, men drar ingen konklusjoner, gjør ingen analyse av ham som person. Det er noe passivt, registrerende over hennes skildring.

Han var en skjørtejeger, og besatt av en rastløshet som virker nærmest manisk. Etter halvannet år i Kambodsja, er han ti dager sammen med familien før han sier ja til å dra til Angola. Han er meget ambisiøs, men kontorjobber kjeder ham til døde, selv om det er en forfremmelse. Etter bare noen uker holder han på å gå på veggen, enten det er Geneve eller New York. Det må skje noe, Sergio er spenningssøkende, må være på farten. Man er fristet til å si at han kunne hatt en diagnose: skiftende kvinner, skiftende steder. Uavlatelig.

Ikke rart han på sluttten er trett. Power sier det var tragisk at han døde så tidlig (56 år). Kanskje kunne han ha reddet Irak, sier hun. Jeg tror hun tar feil. Han var ved å gå trett. En indre tretthet.

Power understreker Sergios profejsonalitet. Samtidig skriver hun om damebekjentskapene at det «på den tiden» var helt vanlig at sjefen gikk til sengs med assistenten, men at det ville være utenkelig nå. Dette synes å være etterpårasjonalisering. Vi snakker om 90-tallet. Var det vanlig at sjefer gikk til sengs med assistenten? Dette lyder heller som et eksempel på at det hersker en dobbeltmoral i FN: Liv og lære er to ting, og mye feies under teppet.

FN-systemet

Sergios engasjement i verdens katastrofer viser hvor skjørt og skrøpelig FN er. FN lykkes aldri å komme på høyde med situasjonen og være forberedt. Det skyldes en rekke årsaker (mens vi i Norge stort sett presenteres for unnskyldninger). Kritikken gjelder for ulike nivåer: På det politisk-instrumentelle plan finnes stormaktene, FN-byråkratiet, som skal respondere på katastrofene «der ute». Tid er en kritisk faktor og ofte kommer FN for sent, har feil eller mangelfullt mandat, og noen legger premissene for folkene i felt og begrenser deres handlingsfrihet.

Sergio var dyktig og Power beskriver hvordan han forsøkte å skape sitt eget handlingsrom og agerte som en annen politiker: Han la seg aldri ut med noen, selv ikke når han skrev en anbefaling for en underordnet, for hvem vet hva han/hun kunne bli en gang i fremtiden? Sergio la vinn på alltid å bli likt og gikk inn for å sjarmere alle han møtte. De som ikke falt for ham, likte han ikke, sier en kilde. Han hadde utvilsomt en særegen utstråling, som han brukte. Under turen til Serbia og Kosovo under NATOs bombing behandles han nærmest som en frelser av de andre i følget. FN mangler lederskikkelser. Sergio ble en myte og bygget selv opp under den. Men som en politiker hadde han mange agendaer, og en av de viktigste var hans egen status. Han ville gjerne lykkes, og hvis det krevde forhandlinger med krigsforbrytere og å se gjennom fingrene med overgrep, så gjorde han det.

Et gjennomgående tema er menneskerettighetene og FN-opererasjoner for å forsvare dem. Det betyr å bli skitten på hendene. For å få gjort noe må man forhandle med krigsforbrytere. Sergio kalte dette «den humanitære fellen», og han gikk selv i den til gagns i Bosnia.

FN insisterer på å være nøytrale. I Bosnia betød dette at man i praksis lot serberne ture frem, slik at serberne brukte FN, ikke omvendt. FN fikk ikke noe ut av samarbeidet annet enn å bli kompromittert.

Konvensjonell oppfatning skal ha det til at det er USA som kompromitterer hjelparbeidere ved å dra dem inn i sine operasoner i Irak og Afghanistan. Men spørsmålet er om ikke konfliktene i verden har utviklet seg i mer brutal retning, slik at all hjelp blir vurdert som partisk, også den humanitære. Power er inne på det, men utdyper det ikke.

I det norske humanitære miljøet er det stor motstand mot amerikanernes sammenblanding av roller. Men man må spørre: Er det for å kunne forsvare sitt eget nøytrale revir at man bagatelliserer og forskjønner feks. Taliban, slik flere norske forskere har gjort?

En post-9/11-verden

FN ble bombet ut av Irak, og Sergios liv tok slutt under betongblokkene i Canal Hotel. Det var ikke amerikanernes skyld, men en blanding av sommel, skjødesløshet og ønske om å holde en sivil profil som gjorde at selvmordsbomberen slapp til rett under vinduene til Sergio. Han var målet.

Power skriver at de fleste i FN-teamet var venstreorienterte. Denne slagsiden og politisk kvotering fra medlemslandene gir en dårlig miks. Det var lett å gi USA skylden for terroren, så slapp man å bli konfrontert med at det virkelig var grupper der ute som ville drepe FNs folk. Slik har holdningen også vært i Europa/Norge. I Midtøsten antar denne projiseringen enda mer groteske former, men er del av samme fortrengning når man hevder at det er amerikanerne selv som står bak terroren.

Guantanamo, renditions og utvidede forhørsmetoder er svar på konkrete utfordringer: Hvordan takle en fiende som opptrer i strid med folkeretten? – og uten uniform. Bush sitt forsøk på å omgå folkeretten og amerikansk rett har ikke vært spesielt smart. Men man har gjort kritikk av USA til det viktigste, og glemmer utfordringene.

Menneskerettsmiljøet, som er stort og innflytelsesrikt, vil gjerne fortsette som før. Det er ikke mulig.

Verden står overfor en ny type vold med jihadismen: Hva gjør man med en motstander som ikke bryr seg om menneskeliv? Som ser på FN som en løpegutt for Vesten, som åpent tilkjennegir at jøder skal utryddes? Hvilke metoder kan en rettsstat benytte mot slike krefter uten selv å bli så svekket at det samfunnet man utvikler ikke lenger er det man ville forsvare?

Jeg er redd svaret er at vi har lagt illusjonenes tid bak oss. Et åpent samfunn preget av høy tillit og toleranse kan ikke lenger opprettholdes. Tilliten kan misbrukes til å ødelegge det åpne samfunn. Derfor må det inn noen kontrollmekanismer. Men det må skje under parlamentarisk/politisk kontroll og med muligheter til å stille noen til ansvar.

Det åpne samfunn må forsvare seg. Mitt inntrykk er at Power ikke har trukket den konklusjonen ennå.