Da fontenefiguren Pomona ble reist på Skillebekk i Oslo i oktober 1877, utløste den en umiddelbar og voldsom emosjonell immunrespons i Morgenbladet. Avisens skribenter brukte all sin akademiske og språklige kapital til å rase mot «Den kommunale kunstsans».

Det etablerte embetsmannsaristokratiet ble dypt opprørt over at en sinkskulptur, masseprodusert ved det tyske industristøperiet A. Castner i Berlin, skulle innta det offentlige rommet. For disse akademiske portvaktene skulle kunst være unik og opphøyd; de led av en elitistisk berøringsangst for industriell realisme og folkelig nytteverdi.

I stedet for å vurdere fontenen ut fra dens faktiske og materielle funksjon – som var å bringe rent, rennende vann til byens borgere over et kommunalt budsjett på 300 spesidaler – valgte Morgenbladet å reise en moraliserende unntaksfortelling. I 1898 presterte de til og med å koke i hop en ren myte om at skulpturen var en gratis smøregave fra et britisk rørleggerfirma for å sikre seg kontrakter. Denne usannheten ble stående ukritisk i offentlige arkiver i over et århundre. I dag står Pomona trygt gjenreist bak de solide murene i Kirkeristens basarer, som et fysisk bevis på at eliteteknokratenes moralske panikk alltid forvitrer, mens den dokumenterte virkeligheden på bakken forblir stående.

Denne historiske kunstdebatten avdekker med kirurgisk presisjon nøyaktig de samme mekanismene som preger dagens offentlige rom. Det særnorske maktetablissementet og dets flokk av påståsegpåere bruker fortsatt form, sjargong og moralsk «sminkekunst» som en administrativ portvakt for å opprettholde sosiale klasseskiller og utestenge vanlige folks livserfaringer.

For å forstå dette forfallet må vi hente frem den franske sosiologen og situasjonisten Guy Debord og hans hovedverk fra 1967, La Société du spectacle (Skuespillsamfunnet). Debord beskrev en historisk overgang der det å være ble erstattet med det å ha, som i vår nyliberale tidsalder har mutert videre til at alt handler om å synes. I skuespillsamfunnet er de faktiske realitetene på bakken devaluert til fordel for visuelle representasjoner og ytre form. Politikk og samfunnsliv reduseres til et teater der det ikke lenger kontekstualiseres hva ting faktisk er, men hvordan de tar seg ut på overflaten.

Det er i dette klassespillet at min egen erfaring som uavhengig samfunnsanalytiker og IT-supporttekniker blir en asymmetrisk maktfaktor. Jeg har ingen institusjonell munnkurv, ingen lederstilling jeg må verne om, og ingen sikkerhetsklareringer som staten kan bruke som sanksjonsmekanisme for å kreve min taushet. Da jeg møtte den folkekjære yrkespolitikeren Trond Giske på det tradisjonsrike, folkelige vannhullet Dovrehallen i Storgata, etablerte vi først en relasjon gjennom mine egne trønderrøtter og Stene-navnet. Men i det sekundet jeg la min publiserte sjøkrigskronikk fra Dagens Næringsliv på bordet, falt det politiske skuespillet sammen. Han ble stille. En av norgeshistoriens mest retorisk skolerte politikere hadde ingenting å svare. Han ble lammet fordi han plutselig ble konfrontert med en kjølig, strukturell og materiell analyse, i stedet for den forutsigbare, emosjonelle kulturkrigen yrkespolitikerne er programmert til å håndtere.

Maktens menn er drillet til å håndtere de som går i fellen og svarer med flammende retorikk og maksimale metaforer. Som Noam Chomsky har dissekert i sine modeller for makt og propaganda, er den mest effektive måten å kontrollere en befolkning på å tillate en svært livlig og intens debatt innenfor et strengt begrenset spekter av oppfatninger. De debattantene som raser over følelsesmessige symboler nedenfra i stedet for strukturell maktforskyvning ovenfra, gir systemet en fribillett til å aktivere sin moralske immunrespons og avfeie dem som irrasjonelle. De forblir slaver av premissene eliten har snekret. Mitt møte på Dovrehallen og min kronikkportefølje beviser at det norske offentlige rommet har stor takhøyde for fundamental systemkritikk, så lenge man beholder den intellektuelle redeligheten og bruker den sokratiske metoden. Ved å bygge et filosofisk forsvar basert på tørre data og empiriske bruddlinjer, tvinges motparten over på arenaen for substans.

Maktens aktører i de administrative systemene svarer med taushet fordi munnkurver og lojalitetsplikter tvinger dem til det, og fordi de mangler det intellektuelle skytset til å imøtegå realitetene. Den virkelige demokratiske utfordringen ligger i å tvinge ordskiftet ut av skuespillsamfunnets moralske pynt og tilbake til de fysiske og materielle realitetene som befolkningen må forholde seg til hver eneste dag.

mvhr