Du bør ikke tro at dokumentarene NRK lager, beskriver virkelighet. Det er propaganda – ment for å påvirke i en retning de etablerte stortingspartiene har en klar interesse av at publikum adopterer.

Her er problemet jeg ikke klarer å overse lenger: Når NRK opptrer som om de forvalter sannheten selv – ikke som journalistikk, men som fasit – da har vi beveget oss langt forbi vanlig medieskjevhet og inn i et strukturelt demokratisk problem. Dette er ikke en privat avis med tydelig ståsted. Det er en statskanal, skattefinansiert, obligatorisk, tett integrert i utdanningsløpet og den kollektive virkelighetsforståelsen fra barneskole til voksen alder. Når NRK forteller én historie, fortelles den ikke som én mulig tolkning, men som virkeligheten slik den er. Punktum.

Det mest slående er kontrasten mellom det NRK hevder å frykte – en hypotetisk, nærmest mytologisk tekno-oligarki-trussel knyttet til Donald Trump og amerikanske aktører – og det de systematisk unngår å belyse i norsk kontekst. For mens seerne mates med mørke metaforer, ladet språk og insinuasjoner uten håndfaste eksempler, forblir de reelle maktstrukturene her hjemme bemerkelsesverdig uproblematiserte. Det er som om makt bare er farlig når den er langt unna, snakker engelsk og kan filmes med dramatisk musikk.

Ta forholdet mellom norsk politisk elite, offentlig forvaltning og globale teknologiselskaper. Det finnes en rekke åpne, dokumenterbare koblinger mellom statlige prosjekter, regulatoriske prioriteringer og Big Tech – innen alt fra helse til dataforvaltning, energi, overvåkning og digital identitet. Likevel behandles dette gjennomgående som teknisk administrasjon, ikke som maktkonsentrasjon. Der NRK i amerikansk kontekst problematiserer forbindelser, nettverk og økonomiske interesser som potensielle demokratiske trusler, forsvinner den samme analytiske mistenksomheten idet makten blir norsk. Da erstattes strukturkritikk med forvaltningsspråk, og journalistikken glir over i normalisering.

Dette er ikke tilfeldig. NRK reproduserer i stor grad virkelighetsforståelsen og trusselbildene som er utviklet av amerikansk venstreside og Demokrat-nære mediemiljøer, og presenterer disse som nøytral analyse. Det som i realiteten er et ideologisk rammeverk, pakkes inn som objektiv opplysning. Publikum inviteres ikke til å vurdere premissene – de forventes å akseptere dem.

Det som gjør dette ekstra alvorlig, er den pedagogiske rollen NRK har fått – og tatt. Innholdet deres sirkulerer ikke bare som nyheter, men som undervisningsmateriale, referanser i skoleverk, bakteppe for samfunnsfag og “kritisk tenkning”. Når én aktør med statlig autoritet presenterer en virkelighetsforståelse som moralsk selvsagt og intellektuelt uangripelig, lærer man ikke opp kritiske borgere. Man lærer opp lydige konsumenter av ferdigtenkte rammer. Det er ikke pluralisme. Det er institusjonalisert ensretting med penere ord.

Det mest avslørende er likevel fraværet av proporsjoner. Trump fremstilles som en eksistensiell trussel mot demokrati og frihet, til tross for at eksemplene er vage, indirekte og ofte spekulative. Samtidig ignoreres det faktum at makt i Norge i langt større grad utøves gjennom konsensus, nettverk, regulering og teknokratiske beslutninger som aldri blir gjenstand for reell offentlig konflikt. Den makten er kjedelig, kompleks og vanskelig å dramatisere – og nettopp derfor langt farligere. For den opererer uten motstand, uten språk, uten overskrifter.

Når NRK bruker skummelt språk i stedet for konkrete bevis, antydninger i stedet for dokumentasjon, og moralsk indignasjon i stedet for analyse, avslører de ikke et oligarki. De bidrar til å skape et mentalt landskap der publikum lærer hva de skal frykte, men aldri hvorfor – og viktigst av alt: aldri hvem som faktisk har makt der de selv bor. Over tid er det oppskriften på et samfunn som mister evnen til å skille mellom fortelling og virkelighet.

Og når denne forvirringen ikke oppstår spontant, men produseres, vedlikeholdes og formidles i regi av statens egen medieinstitusjon, er ikke spørsmålet lenger om det er problematisk. Spørsmålet er hvor lenge vi later som om det ikke er det.

Det er lett å avfeie dette som dårlig journalistikk eller redaksjonell slagside. Men den typen fortellinger NRK formidler, oppstår ikke tilfeldig. De følger et mønster. Og det mønsteret handler mindre om hvem NRK kritiserer enn om hvordan makt i det hele tatt tillates å bli forstått.

Det finnes nemlig en helt grunnleggende forklaring dokumentaren konsekvent unngår. Ikke fordi den er ukjent, men fordi den er ubehagelig. Korporatisme oppstår ikke spontant. Den er ikke et moralsk avvik knyttet til enkeltpersoner eller «feil» politiske ledere. Den oppstår som en direkte respons på politisk styring av næringslivet. Når staten åpner for regulering, subsidier, konsesjoner og særbehandling, tvinges næringslivet inn i økonomisk selvforsvar. Da blir det rasjonelt å kjøpe politisk innflytelse, bruke regelverk strategisk og drive klassisk regulatory capture. Dette er ikke en konspirasjon. Det er et insentivproblem. Og det har preget USA i over hundre år, uavhengig av hvem som til enhver tid har hatt makten.

Det er nettopp derfor NRKs moralske oppvåkning først idet Donald Trump får politisk innflytelse, fremstår som dypt uærlig. Det samme systemet fungerte under Obama. Det fungerte under Biden. Det fungerte mens Demokratene var tett sammenvevd med Wall Street, Silicon Valley og våpenindustrien. Da ble det ikke fremstilt som en eksistensiell trussel mot demokratiet. Da var det politikk. At dette nå presenteres som et unikt «Trump-problem», er ikke analyse – det er selektiv indignasjon.

Enda mer avslørende er hvem NRK velger å løfte frem som moralske autoriteter i denne fortellingen. Bernie Sanders behandles som et nærmest uangripelig sannhetsvitne, til tross for at hans verdensbilde nettopp er det som systematisk produserer korporative strukturer. Mer stat, mer regulering, mer politisk kontroll – og dermed mer kjøpt makt. Å advare mot sammensmelting av stat og næringsliv, samtidig som man fremmer politikk som aktivt tvinger dem sammen, er ikke kritisk journalistikk. Det er ideologisk kortslutning.

Det mest absurde er likevel at NRK later som om dette er et amerikansk avvik. Som om korporatisme er noe som oppstår «der borte», i et fremmed system, blant fremmede aktører. For den samme logikken utspiller seg helt åpent i Norge. Når en norsk næringsminister selger produkter fra egen bedrift til staten gjennom sterkt overprisede kontrakter, finansiert av skattebetalerne, er det ikke en gråsone. Det er et lærebokeksempel på korporativ makt – bare pakket inn i ord som «seriøsitet» og «samfunnsansvar». Likevel behandles dette av NRK som trivielt, teknisk eller uinteressant. Hvor er dokumentaren om den makten?

Og her avsløres prosjektet for alvor. Når NRK advarer mot at næringsinteresser styrer politikken, men bare når «feil» politiker vinner valg, kritiserer de ikke korporatisme som fenomen. De kritiserer makt de ikke selv har definisjonsmakt over. Systemet de peker på i USA, er det samme som de forsvarer ideologisk – og normaliserer journalistisk – både der og her.

For i stedet for å lære publikum å forstå makt, lærer NRK dem å reagere på symboler. I stedet for å forklare strukturer, leverer de fortellinger. Publikum trenes opp til å frykte bestemte personer, bestemte land og bestemte politiske uttrykk – men aldri til å stille det ubehagelige spørsmålet: Hvem har faktisk makt over mitt liv, her jeg bor, nå?

Over tid er dette langt farligere enn noe karikert tekno-oligarki. For den makten som opererer gjennom konsensus, regulering og teknokratiske beslutninger, trenger ikke propaganda. Den trenger bare fravær av språk. Og det er nettopp det NRK bidrar til.

Når et samfunn mister evnen til å skille mellom analyse og fortelling, mellom makt og myte, er det ikke lenger nok å snakke om svak journalistikk. Da snakker vi om et demokratisk forvitringsproblem. Og når dette skjer i regi av staten selv, er ikke det mest urovekkende hva som formidles – men hvor naturlig det er blitt å late som om det er helt uproblematisk.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.