Modell av Gokstadskipet. Foto:Softeis.

Det pågår en besynderlig, emosjonell drakamp om vår egen historie i det offentlige rom. På den ene siden har vi en moderne underholdningsindustri som spyr ut serier som Vikings, der den norrøne epoken reduseres til et glanset actionteater fylt med intrikate skaldedikt, formidabel skipsteknologi og estetisk vold. På den andre siden finner vi en akademisk elite og moralske korrektister som knapt kan vente med å redusere hele epoken til en skandinavisk variant av IS eller Hamas.

Begge leire snubler i det samme sosiologiske teppet. De forveksler den kommersielle overflaten med samfunnets egentlige bunnplanke.

Hvis vi anvender en streng historisk realpolitikk på vikingtiden, må vi våge å demontere maktens egne PR-bløffer. Ta for eksempel den etablerte fortellingen fra Nestor-krøniken om at de slaviske stammene i år 862 sendte et høflig brev til vikinghøvdingen Rurik og tryglet skandinavene om å komme og styre over seg fordi «det ikke var orden i landet».

Dette er historiens eldste og mest vellykkede tildekking av et rått, militært kupp. Krøniken ble skrevet av munker flere århundrer senere, på direkte bestilling fra Rurik-dynastiet for å legitimere et voldsmonopol. Sannheten er at væringene over lengre tid hadde drevet beinhard utpressing og skatteinnkreving langs de strategiske elveveiene fra Baltikum til Svartehavet. Vikingene inviterte i aller høyeste grad seg selv. De var politiske opportunister som forsto logistikk og makt. De var eminente administratorer, ja – men i den forstand at de rigget et effektivt beskyttelsesgarn med sverd i hånd.

Dette behovet for å pynte på rå maktutøvelse med en rørende og spiselig opphavsmyte, ser vi flust av også i moderne tid. Kapitalens fyrster benytter akkurat samme metodikk som Rurik-dynastiet. Kjell Inge Røkke har i tiår begått nøyaktig det samme PR-kuppet ved å fremstille seg selv i offentligheten som den dyslektiske «skoletaperen» som kjempet seg opp fra det absolutte ingenting. Men sannheten tåler ikke en sosiologisk granskning: Røkke var ingen skoletaper som manglet utdannelse; han fullførte den obligatoriske grunnskolen på helt vanlig vis. Det var den videregående skolen han bevisst valgte bort til fordel for fiskeri og kapitalbygging. På samme måte blåses hans posisjon i den globale sirkelen ut av alle proporsjoner; han er en stor fisk i vår hjemlige andedam, men han er overhodet ikke blant verdens rikeste i det virkelige internasjonale toppsjiktet.

Selve parallellen strekker seg imidlertid langt dypere enn bare personlige opphavsmyter. Ser man på metodene, er det en slående strukturell likhet mellom Ruriks skatteinnkrevingsapparat og måten moderne konsernstrukturer opererer på. Væringene i øst fant raskt ut at ren, hodeløs plyndring var dårlig business på sikt. I stedet sementerte de sin posisjon ved å ta kontroll over infrastrukturen – elveveiene og handelsknutepunktene. Gjennom denne logistiske strupingen tvang de de lokale stammene inn i et system der de måtte betale faste tributter for i det hele tatt å få lov til å drive handel. Det var et sofistikert, institusjonalisert beskyttelsesreket.

Går vi til Aker-systemets metoder, ser vi akkurat den samme strategiske arkitekturen. Man rigger ikke makt gjennom å produsere merverdi fra bunnen av; man gjør det ved å sikre seg kontrollen over samfunnets felles infrastruktur, energiressurser og industrielle knutepunkter. Gjennom intrikate nettverk av datterselskaper, krysseierskap og strategiske sugerør inn i statskassen, etablerer man et moderne skatteinnkrevingsapparat. Fellesskapet og underleverandørene tvinges til å betale tributt til systemets eiere for å få tilgang til ressursene. Myten om skoletaperen som erobret verden er en kalkulert fortelling – akkurat som Ruriks «invitasjon» – designet for å gi denne rå, infrastrukturelle skatteinnkrevingen et folkelig og akseptabelt ansikt.
Det er ingen som betviler langskipenes geni eller sjøfolkenes navigasjonskunst. Men å være avansert i teknologi betyr ikke nødvendigvis at man har forlatt voldsstadiet; det betyr bare at man har industrialisert det.

Det ekte norske, sivilisasjonens sanne fundament på denne tiden, lå et helt annet sted enn i skipskjølen eller hos de krigerne som valgte «raider»-økonomien. Det lå hos hvermannsen i det norrøne samfunnet som gjennom lagvis, langsom modning temmet en barsk natur og bygde opp et proto-demokrati. Det handlet om å være en trader, ikke en raider.

Den språklige og sosiologisk røde tråden finner vi i det franske ordet for Tyskland: Allemagne. Det stammer direkte fra det proto-germanske Allamaniz – som betyr nettopp «alle menn». Det refererte til de germanske og norrøne stammenes flate, desentraliserte maktstrukturer.
Dette var allmannamøter i praksis. Lenge før autoritære konger kom med utenlandske leiehærer for å tvinge gjennom et eneveldig, sentralisert voldsmonopol, samlet de frie bøndene og kysthøvdingene seg på Tingvoll, Tinghaug og ved lokale tingsteiner. Her løste de konflikter gjennom rettssmekling og økonomisk erstatning fremfor endeløs blodhevn.

Lovvedtak og dommer ble ikke diktert ovenfra; de ble godkjent gjennom det rituelle våpentaket (vápnatak). De våpenføre mennene slo sverd og økser taktfast mot skjoldene sine for å markere sin enighet. Jo høyere dette akustiske demokratiet runget over tingplassen, desto sterkere var konsensusen. Ved å delta i våpentaket forpliktet hver enkelt mann seg til å håndheve loven. Makten lå i fellesskapet, ikke hos en tyrann.

Det er dette dramatiske mønsteret som kulminerte i slaget på Stiklestad i 1030. Olav Haraldsson kom ikke for å bringe milde, siviliserte verdier; han kom med en utenlandsk leiehær for å knuse det tradisjonelle, desentraliserte handelsnettverket som kysthøvdinger som Tore Hund og Ottar hadde bygget opp gjennom generasjoner basert på tørrfisk og pels. Tore Hund ledet ikke bare en «bondehær» – han forsvarte produsentens og handelsmannens selvstendighet mot en konge som ville skattlegge og monopolisere alt under én sentralstyrt krone. At Olav heller ble helgenforklart, er ettertidens seierherrer som skrev sin egen PR.

Her kan vi trekke en linje til Salomos ordspråk: «Gjør meg ikke så rik at jeg glemmer Gud, eller så fattig at jeg forbanner hans navn.» Den gyldne middelvei handler om å beskytte substans og integritet mot ekstrem maktkonsentrasjon på den ene siden, og desperasjon på den andre.
Allmannamøtene og tingtradisjonen var denne gyldne middelvei. Det var et jordsmonn som allerede forsto verdien av lov over makt, noe som gjorde at kristenretten og Magnus Lagabøtes landslov senere kunne lande og slå dype røtter.

Når vi i dag preges av det filosofen Guy Debord kalte Skuespillsamfunnet – der alt reduseres til overflate, klikkbare emosjoner og dagsaktuell moralisme – må vi hente frem igjen denne taushetsdisiplinen. Vikingene dro ut og skapte overskrifter; det desentraliserte allmannatinget ble værende igjen og bygde sivilisasjonen. Det er på de skuldrene vi står, ikke på de brutale krigernes eller de sentraliserende kongenes premisser.