Vi har sunket inn i en tilstand der rasjonell analyse defineres som kunstig, mens emosjonell støy feires som menneskelig. Men når maktens menn ber oss om å «holde det enkelt», er det sjelden for å hjelpe oss. Det er for å slavebinde oss!

Det utspiller seg for tiden et fascinerende sosiologisk eksperiment i de nordnorske kommentarfeltene. Så snart en debattant opprettholder en logisk struktur, anvender historiske referanser og avstår fra emosjonelle utbrudd, blir vedkommende møtt med mistenkeliggjøring. Enten anklages teksten for å være en sjelløs, maskinell generering (KI), eller så blir skribenten møtt med den klassiske Jantelov-retorikken: «Hvem tror du at du er? Sokrates?»

Det mest populære våpenet i denne intellektuelle nedrustningen er misbruket av det såkalte KISS-prinsippet (Keep It Simple, Stupid). Opprinnelig var dette en glimrende retningslinje for design av jagerfly, skapt for å forhindre at mekaniske systemer sviktet under ekstremt stress. Men når ingeniørkunst opphøyes til en overordnet regel for samfunnsdebatten, blir den til en intellektuell tvangstrøye. Det skapes et falskt dilemma: Enten må du uttrykke deg så banalt at det grenser til det primitive, eller så er du en elitistisk bedreviter.
Dette er ikke et nytt fenomen. Det er maktens eldste strategi.

For over 2400 år siden beskrev Platon i dialogen Gorgias hvordan sofistene – datidens retoriske konsulenter – opererte. Sofistene var ikke opptatt av sannhet; de var opptatt av å vinne. De opphøyde form over innhold, og perfeksjonerte kunsten å forføre massene gjennom demagogi.

Demagogi er i sin natur en falsk og bedragersk, men ekstremt forførende form for argumentasjon. Den spiller på fordommer, enkle fiendebilder og populistiske følelser fremfor rasjonell refleksjon. Vi kjenner det igjen fra reklamens verden: Grunnen til at objektifiserende reklame med lettkledde modeller på et bilpanser i dag slås hardt ned på av Forbrukertilsynet, er nettopp at det manipulerer mottakerens følelsesliv. Man kobler et urelatert emosjonelt begjær til et fysisk produkt for å tåkelegge den kritiske sansen. Ved å bruke slike emosjonelle merkelapper og appellere til det umiddelbare, kan demagogene manipulere offentligheten uten at noen legger merke til at den logiske substansen mangler.

Når populistiske kverulanter i dag angriper en teksts form fremfor dens idéer, speiler de sofistene. De frykter det strukturerte språket. Hvorfor? Fordi når maktens menn møtes av presise, historisk forankrede analyser, mister de muligheten til å avfeie kritikken. De kan ikke lenger gjemme seg bak tåkelegging eller emosjonell støy.

Filosofi og formallogikk er ikke akademisk jåleri; det er nøkkelen til å forstå, og dermed kontrollere, maktens mekanismer. Da Aristoteles systematiserte logikken, demonstrerte han at naturen har en iboende motvilje mot selvmotsigelser. Logikken er vårt intellektuelle røntgenapparat. Den lar oss lyse gjennom demagogens billige retorikk og avsløre hulheten i de emosjonelle argumentene.

Når sofister og demagoger krever enkle svar, er det fordi sanne spørsmål krever intellektuell anstrengelse. Sokrates ble nettopp henrettet i Athen fordi han nektet å akseptere de enkle, maktdefinerte sannhetene.

I Platons Staten møter Sokrates sofisten Thrasymakos, en mann som representerer den rå maktens logikk. Thrasymakos slår brautende fast sin «enkle» definisjon av moral: «Rettferdighet er ingenting annet enn det som tjener den sterkere.» Det høres kanskje intuitivt og slagkraftig ut, men Sokrates parerer med et logisk gyldig oppfølgingsspørsmål som ingen av datidens mektige menn klarte å besvare uten å snuble i egne ben:

«Gjør de som styrer noen ganger feil, slik at de vedtar lover som faktisk skader dem selv?»

Thrasymakos må motvillig svare ja. Sokrates’ argumentasjon er en logisk ugjendrivelig syllogisme:

Premiss 1: Rettferdighet er å lyde de styrendes lover.
Premiss 2: De styrende kan ta feil og vedta lover som skader dem selv.

Konklusjon: Da krever rettferdigheten at man gjør det som skader den sterkere.

Med dette ene spørsmålet påviste Sokrates en fundamental selvmotsigelse i maktens definisjon. Thrasymakos’ enkle slagord kollapset. Spørsmålet var logisk gyldig fordi det aksepterte motpartens egne premisser og tvang dem til sin uunngåelige, absurde konklusjon (reductio ad absurdum). Det beviste at maktens enkle retorikk var intellektuelt hul.

I dag ser vi konturene av en ny analfabetisme i våre offentlige debatter. Hvis et innlegg er fullt av skrivefeil, projiseringer og emosjonell vrede, feires det gjerne som «ekte, manuelt og menneskelig». Hvis det derimot er velskrevet og logisk konsistent, blir det patologisert som «kunstig» eller arrogant. Dette er en sivilisatorisk fallitterklæring. Vi har begynt å forveksle intellektuell latskap med folkelig autentisitet.

Det éne står fast: Ingen har noen gang dødd av å anstrenge hodet sitt i en debatt. Men historien har vist oss, med skremmende regelmessighet, at millioner av mennesker har dødd fordi et kollektiv unnlot å gjøre det. Når vi slutter å tenke kritisk, og i stedet lar oss fôre med bedragersk demagogi og forenklede fiendebilder, overlater vi roret til folkeforførerne.

Filosofi er ikke en virkelighetsfjern hobby for folk i elfenbenstårn; det er det ultimate forsvarsverket mot manipulasjon. Den som kontrollerer definisjonen av hva som er «enkelt», kontrollerer også grensene for hva som er tillatt å tenke.

Hvis vi aksepterer premissene om at dannelse, historie og filosofi er «pjatt» som må renses ut til fordel for et forenklet og flatt språk, har vi tapt. Da har vi gjort oss selv forsvarsløse mot maktens menn og deres sofister. Tiden er inne for en intellektuell gjenreisning. Vi må slutte å be folk om å holde det dumt, og heller kreve at vi begynner å holde det saklig.