15 år etter 22. juli-terror­en gjør Aften­postens mange­årige politiske redaktør Harald Stang­helle et nytt forsøk på å klistre den høyre­populist­iske bølgen til Anders Behring Breivik.

Det er i en kronikk med tittelen Oppgjør som ikke holdt i sin gamle avis tirsdag at Stanghelle beklager det som etter hans oppfatning var et utilstrekkelig politisk oppgjør med «tankegodset» til 22. juli-terroristen. Presseveteranen mener at dette har gitt «resonansbunn for en hatbølge».

I forsøket tyr Stanghelle til et par dirty tricks som begge handler om å sensurere deler av virkeligheten – både om 22. juli-terroristen selv og om den generelle politiske utviklingen i Vest-Europa og Nord-Amerika.

For det første fortegner han Breiviks univers av grandiose vrang­fore­still­inger.

Det er paradoksalt å tenke på at for 15 år siden var 22. juli-terroristens politiske tankeverden så fremmed at rettens første psykiatrisk sakkyndige brukte den nærmest som «bevis» på at han led av sykelige vrangforestillinger.

Men det var slett ikke ABBs «politiske tankeverden», hvis en slik finnes, som fikk Torgeir Husby og Synne Sørheim til å fastslå at terroristen var psykotisk. Det var snarere hans vrang­forestillinger om at han stod i spissen for en internasjonal ridderorden ved navn Knights Templar som utkjempet en borgerkrig hvor han selv spilte en historisk avgjørende rolle, og der han selv hadde begått massedrap av kjærlighet.

Både i manifestet og i flere av de første psykiatersamtalene påberopte Breivik seg denne grandiose rollen, der han titulerte seg selv med ord som «ridderjustitiarius». Han levde fremdeles i den rollen da han ytret ønske om å stille i sin egenkomponerte uniform under rettssaken. Ingen av dem som hadde befatning med 22. juli-terroristen kort tid etter massedrapene, var i tvil om at Breivik var klin hakke sprø, ei heller hans forsvarer Geir Lippestad. I samtale med psykiaterne erkjente også moren at han var blitt fullstendig gal.

Noen tegn til dette fikk offentligheten allerede kort tid etter ugjerningen. Da han var blitt pågrepet på Utøya, der han hadde ringt politiet og presentert seg som «kommandør i den norske motstandsbevegelsen», gjorde han forsøk på å forhandle med politiet – hvilket vitnet om en totalt manglende forståelse av seg selv og sin egen situasjon. Siden kunne man bivåne nye forhandlingsforsøk i retten.

Publikum skal tro at det var Breiviks angivelige politiske tenkning som fikk psykiaterne til å bruke ordet vrangforestillinger, når det i virkeligheten var hans egenopplevde grandiose rolle, som blant annet fikk ham til å sammenligne seg selv med den spanske dronning Isabella (1451–1504). Breivik så seg selv som en mulig fremtidig konge av Norge, og hadde allerede valgt navnet «Sigurd Korsfareren den andre». Breivik forsøkte selv å snakke seg bort fra alt dette i retten, da han forstod at han risikerte å bli funnet utilregnelig.

Vel vitende om at folks hukommelse er kort, unnlater Stanghelle behendig å minne om disse helt sentrale tingene, for i stedet å klistre Breivik til enhver som er sint på Ap. Han fortsetter:

Nå vet vi bedre. Eller bør i alle fall gjøre det.

For i 2026 er det som ble kalt «nettets mørkeste kroker», allemannseie. Det er også forræderifortellingen om Arbeiderpartiet og hatet mot AUF. Det som var ekstremt i 2011, er blitt den nye normalen. Og mer skremmende: Aksepten for ekstreme ytringer er mye høyere enn for få år siden. Ikke minst gjelder det tankegodset som førte til massedrapet på Utøya.

Hensikten er klar: å skremme dem som har fornemmelsen av at de mister landet sitt på grunn av masseinnvandringen, multikulturalismen og islamiseringen, til å tro at de går med en liten Breivik i magen.

Vanskeligheten for Stanghelle er at det er flere hundre millioner mennesker i Vesten som har erkjent at de er i ferd med å miste landet sitt. Dette er bakgrunnen for den populistiske bølgen både i Vest-Europa og USA. Den har gjort Donald Trump til USAs president og Giorgia Meloni til Italias statsminister. Til neste år har den gode sjanser til å gjøre Marine Le Pen til Frankrikes president. Og både i Tyskland og Storbritannia er det nye populistpartier som troner høyest på meningsmålingene. Dette er demokratiske svar på flere årtiers vanstyre.

Det er liten tvil om at Arbeiderpartiet og AUF, og selv overlevende etter Utøya-terroren, har fått svært stygg hets som ingen fornuftige mennesker unner dem. Men det er ikke fordi det nå plutselig er mange mennesker som har gjort det mytiske «politiske tankegodset» til 22. juli-terroristen til sitt eget. Det er fordi de selv er tapere i den globalistiske revolusjonen som tar ut sitt sinne på dem som har administrert den i Norge. Og noen av dem synes at dette har vært et forræderi.

Men deres mishagsytringer er ikke det politiske svaret. Dette kommer snarere i det både Elon Musk, Tommy Robinson og Victor Davis Hanson har kalt kontrarevolusjonen. Anders Ravik Jupskås, som leder Senter for ekstremisme­forskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo, har da også begynt å kalle Elon Musk for «høyre­ekstrem».

Akkurat dét vitner mest om at både han og resten av Over-Norge lever inne i en mental osteklokke som de vil dytte hele Norge inn i. Dét kommer ikke til å lykkes. Suksessen for Fremskrittspartiet, som også ble forsøkt dratt ned i søla etter 22. juli, vitner om det. FrP utgjør riktignok en slags light-versjon av den populistiske bølgen i andre vestlige land, men representerer ikke desto mindre det samme fenomenet.

Det Over-Norge prøver på, er altså å stanse selve historien, som ikke går deres vei. Det kommer de ikke til å klare, uansett hvor mange ganger de måtte vifte med Breivik-spøkelset.