Christopher Nolan betraktes som et vidunderbarn som kan gjøre hva han vil, fordi Hollywood har bestemt seg for at han er et geni. Jeg har sett flere av hans filmer, Dark Knight, Inception, Interstellar, Oppenheimer – som var god – Tenet , hvor han lekte seg med tid, og nå Odyseen, hvor han gir seg i kast med grekernes nasjonale epos, og behandler det suverent som sitt eget manus. Hvilke det selvfølgelig ikke er. Odyseen er kanon og hvis man overhodet har forstått noe av antikken så er det at mennesket må kjenne sin begrensning. Når mennesket overskrider grensene som er satt for mennesket, blir det straffet av gudene. Det nedkaller nemesis over seg selv.

Dette ordet dukker opp flere ganger i filmen, og er et bærende prinsipp. Odyssevs er den som med sin smarthet kom på ideen med hesten de kunne gjemme seg i. Den ble presentert som en gave fra gudene og trojanerne trodde på det Sinon sier. Han spilles av Elliot Page som er trans.

Nolan har puttet så mye rase og kjønnsidentitet inn i filmen at det ødelegger. Helena av Troja var verdens vakreste kvinne. Så vakker at hun slo alle menn til marken med sin skjønnhet. Hun beskrives som blond med blå øyne. I filmen spilles hun av Lupita Nyong’o, som er kullsvart. Vil Nolan vise at han er hevet over historien? Nyong’o har åpent innrømmet at hun aldri har lest «Odysseen». Det nærmer seg komedie. Hun skal fremstille en av verdenslitteraturens mest berømte kvinner, og klager over behandlingen kvinner får. Hun spiller også søsteren Klytaimnestra, som dreper Agamemnon når han vender hjem fra Troja.

Nyong’o er en bitch. Hun kjefter på ektemannen Menelaos og skriker til Agamemnon før hun stikker kniven i ham. Det virker utenpåklistret.

Bakgrunnen for drapet er at han ofret deres datter for å få gudenes gunst og vind i seilene på veien mot Troja.

Nolan har falt for fristelsen til å la woke bestemme over historien. Han har ingen respekt for tidskoloritt eller historiske karakterer. Odyssevs’ menn er som hentet fra et galleri over skuespillere fra hele verden. De spytter fuck you! og hverdagsliggjør et stort drama. De er hentet fra alle verdenshjørner, og det er rett og slett ikke troverdig.

Nolan har prioritert hudfarge fremfor karakter.

Disse woke-kriteriene går på bekostning av casting, av rollene. Matt Damon er ingen Odyssevs. Han har ikke det maskuline genet. Han er ingen kriger. Han er ikke en som kunne beseiret Troja.

Agamemnon ser ut som Darth Vader i en larger than life-rustning. Når han endelig tar av seg den imponerende hjelmen, er han en litt blaut mannsling som dør i badekaret når han kommer hjem. Vi ser Odyssevs falle på kne for kongen, men dette er ingen konge. Det er Benny Safdie.

Benny Safdie attends the premiere of «The Odyssey» at AMC Lincoln Square on Tuesday, July 14, 2026, in New York. (Photo by Evan Agostini/Invision/AP)

Det finnes lysglimt.

Jon Bernthal attends the premiere of «The Odyssey» at AMC Lincoln Square on Tuesday, July 14, 2026, in New York. (Photo by Evan Agostini/Invision/AP)

Jon Bernthal spiller Menelaos, og han har det maskuline som disse krigerne må ha hatt. Ikke mange Hollywood-skuespiller av i dag har dét. Jeg vet om Bernthal, som har fylt rollen som the Punisher, og Keanu Reeves, som er John Wick. De er killers både på lerretet og off screen. Du tror på dem.

Nolan lar gavene gli mellom fingrene på seg. Han kunne laget en versjon som var tro mot Homer. Jeg husker Irene Papas som Penelope i filmatiseringen av «Odyseen» med Franco Rossi fra 1968. Hun har blikket og draget rundt munnen til en kvinne som kan stå opp mot friernes beleiring etter tyve år.

Anne Hathaway gjør heller ikke noen dårlig Penelope. Hun er overbevisende som kvinnen som ga sitt hjerte én gang og for alltid.

Det finnes scener som er minneverdige. Den som gjorde sterkest inntrykk, var da Odyssevs besøkte den blinde seeren Teiresias. De ofrer to sauer, tapper ut blodet og drikker det. De døde soldatene som Odyssevs etterlot, kommer opp av jorden og forteller at de fremdeles sliter med at de ble løyet for, at de krenket gudene. At de utløste ragnarok. Troja blir som et symbol på ødeleggelsen av sivilisasjonen.

Dette er den type dark noir-scener som Nolan er meget dyktig til å skape, og som vi kjenner fra «Dark Knight». Han har kontakt med en mørk side i seg.

Filmen begynner for alvor når Odyssevs vender hjem. Hans sønn Telemakos, spilt av Tom Holland, gjør etter hvert en god figur.

Den mest rørende scenen er da Odyssevs, forkledt som tigger, står utenfor porten og blir gjenkjent av hunden sin, Argos. Den har ventet på herren sin i tyve år. Den er blitt sparket av en av de motbydelige frierne, så den ble lagt ut for å dø. Men den venter. Når Odyssevs dukker opp, logrer den. En hund tar aldri feil. Telemakos skjønner at det er sin far han står overfor. Det er svært rørende. Enkelt og dypt menneskelig.

Så gjenstår oppgjøret med frierne. Her kommer en historie inn som Nolan har diktet opp selv. Sinon er nevnt i «Æneiden» av Vergil, men ikke i «Odysseen». I filmen er han stand-in for Antinous, som ble kjøpt fri av faren, slik at han slapp å legge ut på en reise han neppe ville komme tilbake fra. Sinon har med seg et stykke tre som bevis for sin oppofrelse. Han har gitt dette til Odyssevs, som bruker det i sitt første trekk mot den innpåslitne Antinous, som reagerer med raseri.

Når tiden er omme for Antinous, får han denne trepinnen i munnen, med beskjed om å gi den tilbake til Sinon når han møter ham i Hades’ dødsrike.

Penelope er trofast mot sin mann, og John Leguizamo som den blinde tjeneren Evmaois er trofast mot sin herre. Når han forstår hvem tiggeren er, hjelper han til med å stenge dem inne, så Odyssevs kan gi dem som fortjent.

En setning går igjen i filmen: Zevs’ lov, som pålegger alle gjestfrihet overfor fremmede. Det later til at dette er Nolans budskap. Det lyder hult. Det mangler patos.

Filmen gjør bruk av en voldsom lydeffekt som ryster publikum. Det kjennes som et jordskjelv. Men effekt er ikke ensbetydende med kvalitet.

Det vrimler med karakterer i «Odysseen» og «Iliaden».

Når Nolan først skulle tematisere overgrep, hvorfor har han da ikke med de groveste: Ajax som voldtar Kassandra ved foten av Athene i hennes tempel. Dette var en meget grov forbrytelse ut fra de gamle grekeres standard; en som ikke kunne passere ustraffet.

Kassandra er for øvrig en av de mest fascinerende, tragiske skjebnene i det greske Pantheon.

Hun var datter av kong Priamos av Troja og dronning Hekabe og prestinne for Apollo. Apollo lover å gi henne profetiske evner hvis hun gir seg hen til ham. Men etter at hun har fått disse evnene, avviser hun hans tilnærmelser. Apollo blir rasende, og som straff skal hun bli sannspådd, men ingen skal tro på det hun sier. Det er en tung skjebne å bære å se varslene gå i oppfyllelse uten at noen tar henne alvorlig.

Kassandra blir krigsbytte og ført med Agamemnon tilbake til Attika. Der blir hun drept sammen med kongen. Også dét visste hun skulle skje, men kunne bare gå sin skjebne i møte.

Den storheten mangler i Christopher Nolans film.

Han lar heller rapperen Travis Scott både åpne og avslutte filmen. Ifølge Nolan er rap noe som ble fremført av rapsodene til Homer.

Det kjennes bare ikke slik.

Vi vil ha originalen.

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!