Greta Thunberg er stadig hyperaktiv. I media, på universiteter, i filmer, på gater og torg, i byer og på landsbygda fører hun krig ikke bare mot klimakrisen, men også mot Israel, fascisme og statsterror. Ikke engang det pene «Dukse-Danmark» slipper unna. For noen uker siden gjallet det foran Christiansborg: «Danmark er en kolonialistisk stat […] medskyldig i folkemord og økomord.»

Det er kanskje lattervekkende, men som fenomen er det verdt å ta Thunberg på alvor. For hun fungerer som et symbol, ikke bare som person, og former dermed fortsatt måten eliten snakker om klima og storpolitikk på. Hennes utvikling fra å være et rent klimaikon til å bli en radikal systemkritiker forteller også noe om hvor det dominerende sjiktet av beslutningstagere befinner seg.

Men noe er i ferd med å skje. Myten om Thunberg holder på å sprekke.

Det er ikke bare uhyre interessant å undersøke hvordan noe slikt kan skje, det gir også et innblikk i forblendelsen: at Thunberg i sin tid overhodet kunne bli en mytologisk figur. Endelig viser det hvorfor mytekritikk er en viktig måte å drive ideologikritisk analyse på.

Den rene myten om vidunderbarnet

Myten om Greta Thunberg var fra begynnelsen av en perfekt myte, nemlig myten om vidunderbarnet. Hun trådte inn på scenen i det store mytologiske skuespillet som det rene, ukorrumperte barnet som sier sannheten til makten. Hun var både uskylden og vitnet, både offer og dommer. Hun var ikke bare en aktivist, men fremtidens inkarnasjon, hevet over de voksnes skitne kompromisser.

Det var derfor hun virket så effektivt.

Myten utstyrte henne med en dobbel autoritet. Intellektuelt, fordi hun talte på vegne av «vitenskapen». Moralsk, fordi hun talte på vegne av «barna» og de ufødte generasjonene.

I den forstand var Greta Thunberg et skoleeksempel på en moderne myte. Et historisk og ideologisk produkt forkledd som natur. Figuren Greta skulle nettopp ikke fremstå som politisk. Hun var noe mer og noe annet: en moralsk instans som stod utenfor spillet og derfor kunne peke på alles skyld.

Men jo mer effektivt den moraliserende renheten virket, desto større var behovet for å skjule at også Greta-figuren inngikk i konkrete, politiske konflikter. Myten krevde at hun skulle forbli et barn selv etter at hun ble voksen, at hun skulle forbli «ren» selv etter at aktivismen hennes ble profesjonell, strategisk og stadig mer ekstremistisk.

Den første sprekkdannelsen

Det er denne innbygde spenningen som nå er i ferd med å sprekke.

For i det øyeblikket Greta Thunberg ikke lenger bare snakker om klima, men knytter seg til antikapitalistiske prosjekter og til den ytterste pro-palestinske venstresiden, blir den politiseringen synlig som hele tiden har ligget under overflaten.

Når Thunberg knyttes til terrorbevegelser og antisemittisme, blir hun part i en konflikt der hatet mot Vesten, mot Israel og mot jøder i sin alminnelighet trives. Der hvor man ikke forsvarer abstrakte «menneskerettigheter», men betente politiske allianser. Hun er ikke lenger vår globale «samvittighet».

Dermed skifter symbolverdien hennes karakter. Myten om det rene barnet som bare krever ansvar for klimaet, viser seg å være hva den dypest sett alltid var: et ideologisk prosjekt som har fiender, venner og blinde flekker. Og så begynner glorien å ruste, helgenkappen får sprekker, helgenbildet gulner.

Projeksjonsflaten har fått riper

Nettopp fordi myten var så effektiv, ble Thunberg en global projeksjonsflate for den vestlige middelklassens dårlige samvittighet. Hun bar de voksnes skyld, syndighet og villfarelser, men også deres håp og lengsel etter renselse.

Idet myten er i ferd med å sprekke, blottstilles det skandaløse for de fleste: at så mange med åpne øyne lot seg fascinere av en fortelling som gjorde én enkelt ung aktivist – moralismens bortskjemte barn – til en sekulær helgen. Nå som helgenglorien falmer, blir det igjen mulig å stille spørsmålet som alltid burde ha blitt stilt: Hvilket ideologisk prosjekt fremmer Greta Thunberg?

Som vidunderbarn hadde hun et så klart syn at hun kunne se hva som var galt, og moralen hennes var så ren at hun hadde det privilegium å belære andre om at vi burde skamme oss, og at hun kunne fortelle oss hva vi skulle gjøre.

Vidunderbarnet har gått av med pensjon, men får fortsatt lommepenger for hat-teateret sitt i det som mer og mer ligner på en permanent skoletur der de voksne fortsatt betaler for billetten.

Men når Thunberg er forsvunnet, skal nok myten finne andre figurer.

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!