Billedhugger i vrien kontekst

Utstillingen «Monolithos», nå i Vigelandmuseet, er kanskje ikke det mest velplasserte utstillingsstedet for Kristian Blystads skulpturer. Hele museet er jo fylt med Gustav Vigelands klassisk inspirerte verker, som på en utfordrende måte danner en skulpturhistorisk norm for en mer moderne billedhuggerpraksis. Når man vandrer rundt i utstillingen er det ikke til å unngå at man betrakter både Blystads skulpturer og Vigelands klassiske verker under en felles kontekst.

På en måte blir Blystads minimalistiske arbeider tydeliggjort i denne konteksten. Hans tematiske enkelhet, i bare antydningen av et ansikt eller en hodeform, er en slags insistering på den skapende prosessen. Kunstneren prøver her å synliggjøre selve huggeprosessen og den visuelle anelsen om at noe er underveis. Blystad er tydeligvis ikke på jakt etter et ferdig fullført portrett, men den slumrende identiteten som hånden og hugget fastholder når kunstneren har synliggjort energien i den skapende prosessen.

Det er en uvanlig skulptural strategi, men Blystad har jobbet i mange tiår med denne minimaliserende hugge-teknikken. Jeg husker hans tidlige arbeider fra akademitiden. De var ikke så målrettet forenklende, men mer ubestemt søkende. Den gang tenkte jeg at han var skulpturalt utforskende i en tidlig læringsfase. Selv gikk jeg på Akademiets malerlinje, der vi også var formalt søkende og utprøvde ulike formuttrykk.

Med årene har jeg prøvd å følge med i Kristian Blystads skulpturale virksomhet, og det har slått meg at han konsekvent har fulgt den minimaliserende formtradisjonen. Ja, på en så rigid måte at muligheten for et mer avklarende og avsluttet formuttrykk synes å ha forsvunnet i en vedvarende konsentrasjon om den uferdige steinblokk. Jeg er ikke faglig uenig i at uferdige formuttrykk kan ha visuelle kvaliteter, men det virker lite troverdig når uferdigheten blir tolket som en skapende strategi med egne skulpturale kvaliteter.

Innledningsvis nevnte jeg Vigelandmuseet som utstillingssted for Kristian Blystads skulpturer. Her har ikke Blystad fått egne, avgrensede lokaler. I enkelte av salene blir hans skulpturer plassert i nærkontakt med Vigelands klassiske skulpturer. Sammenkoblingen mellom Vigelands klassiske verker og Blystads minimalistiske skulpturer gir ikke særlig estetisk utbytte for sistnevnte. Tvert imot. Blystads skulpturer skaper her et radikalt stilbrudd, som i forhold til Vigelands verker fremstår som en estetisk krenkelse.