Politisk engasjement skjuler estetisk tomgang

«Her», 2024.

Tittelen på Frida Orupabos store utstilling nå i Astrup Fearnley Museet, «On Lies, Secrets and Silence», er hentet fra en prosatekst av den amerikanske feministen Adrienne Rich som særlig tematiserte rasisme, moderskap og språkpolitikk. Frida Orupabo følger opp denne problematikken i sine arbeider, men ikke på en visuelt forståelig måte. Nei, her er hvert enkelt objekt (fotografi) klippet opp og limt sammen igjen. Ikke på noen perfekt måte, men for å anskueliggjøre at det kunstneriske ikke er identisk med virkeligheten.

Frida Orupabo er født i Sarpsborg og er sosiolog av profesjon. Hun har ingen kunstnerisk utdanning, men har allikevel oppnådd å bli verdenskjent for sine montasjer, installasjoner, videoer og skulpturer. Umiddelbart slår det meg at kunstneren jobber ut fra et prinsipp om visuell dekonstruksjon, nemlig å bryte ned helheten i et objekt for å finne dets grunnleggende betydninger. Problemene i denne strategien oppstår når kunstneren prøver å samle disse betydningsbitene til et estetisk formuttrykk, det vil si et kunstverk.

Mye av samtidskunsten etter 1980, det vil si under postmodernismen, balet med de samme problemene. I utgangspunktet tenker kunstnerne konseptuelt og abstrakt, de dekonstruerer et objekt eller et tema, for så å forvandle det til et visuelt kunstverk. Men hvor kommer det visuelle og kunstneriske fra? Det ligger ingen estetiske føringer i dekonstruksjonen, bare en konseptuell tankegang, som motarbeider det kunstneriske. I Frida Orupabos tilfelle ser vi ganske raskt at hennes verker er dominert av abstrakte og konseptuelle styringer som ikke formidler estetisk mening.

Dette er konseptkunstens tragedie, men samtidig også kunstinstitusjonenes oppskrytte status som formidlere av verdenskunst. Astrup Fearnley Museet er her et profesjonelt utstillingssted som fyller abstrakte og konseptuelle kunstneres arbeider med en sårt tiltrengt estetikk.

Det kunstnerne mangler av estetikk og sanselig skjønnhet kan de få gjennom internasjonalt orienterte museer og gallerier. Påstanden henger ikke i løse luften. Den er nemlig helt i tråd med den institusjonelle kunstdefinisjonen som ble klekket ut av amerikanerne Arthur C. Danto og George Dickie på 1980-tallet.

Frida Orupabo har vært heldig med sitt internasjonale kontaktnett. Hun har ikke vært særlig kjent og omtalt her i landet. Hennes utstilling nå i Oslo er laget på bestilling av Bonniers Konsthall og Astrup Fearnley Museet, og ble vist i Stockholm fra 28. august til 10. november i fjor. Etter mitt skjønn er det ikke på basis av Orupabos kunstneriske innsats, snarere hennes sterke engasjement mot rasisme, kvinneundertrykking og politiske systemer. Bare synd at hun kunstnerisk sett ikke har fått implementert dette i et estetisk formuttrykk. Det forblir bare «Secrets and Silence».