Her er fire ting som har skjedd i Storbritannia de siste tre ukene:

1. En innvandrer fra Sudan ble filmet mens han forsøkte å halshugge en annen mann på gaten i Belfast, Nord-Irland.
2. Folk så de grufulle opptakene av mordet på Henry Nowak og forstod at politibetjentene virket mer opptatt av å etterforske (usanne) anklager om rasisme som var blitt rettet mot Henry, enn å prøve å redde livet hans.
3. Millioner av mennesker som hadde sett opptak av en voldelig konfrontasjon på flyplassen i Manchester, fikk vite at de muslimske mennene som åpenbart hadde angrepet en politibetjent, etter to rettssaker ikke vil bli straffeforfulgt mer.
4. Sju afghanske statsborgere, hvorav fem hadde ankommet Storbritannia ulovlig i små båter, er blitt siktet for 40 seksuallovbrudd mot barn.

Hva har disse fire sakene til felles? Jeg vil hevde at de alle symboliserer hvordan Storbritannia nå er gått inn i en ny tilstand av «anarko-tyranni».

Begrepet ble først myntet av den konservative amerikanske forfatteren Samuel Francis, som i 1994 pekte på fremveksten av det han kalte «en helt ny styreform». Argumentasjonen hans var enkel, dyptgripende og forut for sin tid.

Han påpekte at en sunn nasjonalstat utfører en håndfull grunnleggende funksjoner.

Den kontrollerer grensene, håndhever rettsstaten, beskytter sitt eget folk mot vold og uorden, og sikrer at kriminelle som bryter loven, blir straffet.

Men en nasjonalstat som i stedet gir etter for anarko-tyranni, gjør det stikk motsatte.

Den blir ute av stand til eller sågar uvillig til å utføre sine mest grunnleggende oppgaver – å kontrollere grensene, bekjempe småkriminalitet, ivareta folks sikkerhet og så videre – samtidig som den blir mer påtrengende, mer byråkratisk og mer undertrykkende overfor sine egne lovlydige borgere.

Staten tvinger med andre ord sitt eget folk til å leve med både anarki og tyranni samtidig. Den presser samfunnet helt til bristepunktet samtidig som den strammer inn på friheten til sitt eget folk.

Se deg rundt i dagens Storbritannia. Virker det ikke og føles det ikke som om vi har gått inn i en tilstand av anarko-tyranni?

På den ene siden ikke bare mislykkes staten i å kontrollere grensene og stoppe den ulovlige innvandringen, men oppmuntrer åpent til den og gir folk som ønsker å bryte lovene våre, insentiver til å gjøre det.

Den sliter med å utvise utenlandske lovbrytere. Den klarer ikke å stoppe en bølge av butikktyverier, småkriminalitet og seksuell vold.

Den klarer ikke engang å fjerne åpenbare bevis på kriminalitet i våre hovedgater, med vape-butikker og tyrkiske frisører som folk går forbi hver eneste dag – et skrikende symbol på statens svikt i å bekjempe kriminalitet og gjenopprette lov og orden.

Staten nekter å sikre at kriminelle soner straffen sin, og slipper mange av dem ut tidlig. Den har ikke engang klart å bygge nok fengsler til å sikre at kriminelle kan straffes.

På den annen side, og bemerkelsesverdig nok, virker den britiske staten, som ikke lenger kan utføre sine kjerneoppgaver, nådeløst effektiv når det gjelder å regulere, overvåke, beskatte, lisensiere, begrense, sensurere og overvåke adferden og ytringene til sitt eget folk.

Staten klarer ikke å stoppe innbrudd, butikktyverier eller knivgjenger som gjør livet for den anstendige majoriteten til et helvete, men den å bruke betydelige ressurser på å undertrykke sitt eget folk.

Den overvåker og kontrollerer innleggene deres på sosiale medier. Den arresterer mer enn tretti personer hver dag for det de deler på sosiale medier, og kaster dem til og med i fengsel.

Den innfører «ikke-straffbare hathendelser» for å prøve å kontrollere hva folk sier og tenker.

Den fremskynder «digital ID» og Online Safey Act for å gi staten enda mer kontroll over sine borgere.

Den bruker loven om politi, kriminalitet, straff og domstoler fra 2022 til å begrense folks rett til å demonstrere, loven om etterforskningsmyndighet fra 2016 til å sette dem under økt overvåking, og kommunikasjonsloven til å sette en ytterligere stopper for legitim kritikk.

Den avskaffer folk eldgamle rett til juryrettssak fordi staten ikke klarer å håndtere den enorme kriminalitetsbølgen.

Den innfører av en ny definisjon av «anti-muslimsk fiendtlighet» for å kontrollere enda mer hva folk kan si om omstridte spørsmål, herunder også statens åpenbare svikt i håndteringen av grooming-gjenger og islamisme.

Den øker skattebyrden på den hardtarbeidende majoriteten til det høyeste nivået i fredstid, samtidig som den ikke klarer å hindre at 28 milliarder pund av det britiske folks egne penger sendes til den islamske staten (IS) via gjennom svindel og korrupsjon.

Den nekter å senke levekostnadene for skattebetalende borgere, samtidig som disse tvinges til å betale flere titalls milliarder pund i bistand til andre land og ulovlige innvandrere.

Den mislykkes i å gi folk et anstendig helsevesen – hvilket gjenspeiles i at vi nå har leger som spesialiserer seg på «korridor-omsorg» – mens folk tvinges til å betale 10,1 milliarder pund årlig i velferdsutgifter til utenlandske statsborgere.

Den unnlater å slå ned på en lang rekke av voldelige ekstremister og terrorister med minoritetsbakgrunn som allerede var kjent for myndighetene – Axel Rudakubana, Valdo Calocane, Salman Abedi, Khuram Butt, Usman Khan, Michael Adebolajo – men den klarer å fengsle tusenvis av borgere for å ha sagt noe galt på nettet.

Staten er med andre ord nå så inkompetent at den ikke kan fortelle sine egne borgere hvem som kommer inn i landet, men den forteller dem mer enn gjerne hva de har lov til å si, hva de har lov til å tenke og hva de har lov til å gjøre.

Staten kan ikke forhindre for eksempel at en innvandrer kommer ulovlig inn i landet før han forsøker å halshugge en annen mann, eller dreper Rhiannon Whyte, eller dreper Thomas Roberts, eller dreper Wayne Broadhurst, men den kan i det uendelige sørge for å advare sine egne borgere mot å «skape splittelse» eller bli «høyreekstreme».

Dette er anarko-tyranni – en stat som åpenbart svikter i å utføre sine kjerneoppgaver og som presser samfunnet helt til det ytterste, samtidig som den i stadig større grad regulerer og overvåker alle aspekter ved våre liv.

Dette er paradokset som står sentralt i anarko-tyranniet. De som respekterer reglene, nedlesses med enda flere regler, mens de som bryter reglene, møter få eller ingen reelle konsekvenser. Staten blir hard der hvor den burde være mild, og mild der hvor den burde være hard.

Er det ikke dette vi ser overalt rundt oss i dag? En britisk stat som er svak og lar være å hanskes med håndtere kriminelle, ulovlige innvandrere, sosialhjelpsmisbrukere og svindlere, mens som blir stadig sterkere, mer undertrykkende og mer autoritær når det gjelder å hanskes med den anstendige majoriteten av skattebetalende, lovlydige og fredelige borgere.

Dette er grunnen til at begrepet anarko-tyranni kan gi gjenklang hos mange mennesker i Storbritannia som nå kjenner en dyp og påtagelig følelse av urettferdigheten som det skaper.

Millioner av mennesker våkner nå hver dag til en stadig lengre liste over regler og lover som håndheves mot dem, ofte nådeløst, mens de som åpent og skamløst bryter våre lover og normer på en eller annen måte, ser ut til å slippe unna straff.

Denne oppfatningen er nå i ferd med å bli et av de mest karakteristiske trekkene ved livet i Storbritannia, og det er derfor maktklassen gjør så mange mennesker så sinte, frustrerte og desillusjonerte.

Det ble tidligere sagt at Storbritannia var preget av en «borgerkultur» der folk riktignok var skeptiske til sine herskere, men likevel i det store og hele var villige til å bøye seg for dem.

Men hvem ville si det i denne nye tidsalderen for anarko-tyranni, der vi ser at folk nå blir presset helt til det ytterste av en maktklasse som er like undertrykkende som den er inkompetent?

Opprinnelig publisert på Matt Goodwins Substack.

Kjøp boken på Document Forlag