Kathrine Jebsen Moore 
Daglig hører og ser jeg hvordan politiet i Storbritannia prioriterer ressursene sine. Hvis du er innom en dagligvarehandel, er det ikke uvanlig å se at folk bare forsyner seg av alkohol og andre varer og går rett ut. Hvis butikken har sikkerhetsvakter, hender det at de blir stoppet, men er det en mindre butikk, blir ikke engang politiet tilkalt. Og det er ikke bare dagligvarebutikker dette gjelder; alt fra sportsbutikker til kafeer og klesbutikker rammes jevnlig. I min lokale Facebook-gruppe er det en som skriver: «Nå har det skjedd igjen. En gjeng unge voksne gikk ut av butikken med kurver fulle av alkohol. Dette skjer daglig. Jeg føler med personalet, som ikke kan gjøre noenting. Butikken hadde ingen sikkerhetsvakter.»
Greggs, fastfood-kjeden som blant annet serverer sine berømte «sausage rolls» (innbakte pølser), har begynt å låse inn varer som før lå i hyller der man kunne forsyne seg før man betalte. Antallet butikktyverier i England og Wales er rekordhøyt og koster butikkene milliarder av pund hvert år. Dette går til syvende og sist ut over de betalende kundene, som må betale mer for varene sine. For de ansatte betyr mengden tyverier at de føler seg mindre trygge på jobb, for trusler og vold følger også med på kjøpet.
Andre typer tyverier øker også. Det er altså et mer lovløst samfunn som skrider frem – samtidig med at rettsvesenet behandler de kriminelle med silkehansker. Det begynner å bli velkjent hvordan overfylte fengsler slipper tusenvis av voldelige kriminelle ut før tiden. I fjor løslot fengslene innsatte etter at de hadde sonet 40 prosent av dommen, mot de vanlige 50 prosent, som en nødløsning – fordi fengslene var fulle. Nå planlegger Starmer-regjeringen, ved justisminister Shabana Mahmood, å løslate alle kriminelle etter at de har sonet en tredjedel av dommen. De bryr seg med andre ord fint lite om briters trygghet.
Flere politiske fanger enn Russland
Samtidig har Storbritannia flere politiske fanger enn Russland. Ja, du leste riktig. I Storbritannia ble 3300 mennesker arrestert i fjor for noe de hadde delt på sosiale medier, mens kun 400 ble arrestert i Russland. Det betyr ikke at Russland er et friere land enn Storbritannia, men at Storbritannia slett ikke er et land som kan smykke seg med å holde ytringsfrihetstradisjonene sine i hevd. En som ikke slipper ut før tiden og nettopp fikk avslag på sin søknad om å få redusert fengselsstraffen sin, er Lucy Connolly, som Document har skrevet om flere ganger. Hun må altså sperres inne, mens voldelige kriminelle får strafferabatt. Ellers lovlydige mødre som Connolly er ingen trussel for noen – selv om en jury og dommer mente hun hadde «oppildnet til vold», så straffen hennes må ses i lys av Starmers splitt-og-hersk-metoder.
Journalisten Allison Pearson er en annen som har fått merke lovens lange arm etter å ha ytret seg i sosiale medier. Heldigvis droppet politiet etterforskningen av en to år gammel tweet som Pearson hadde slettet. Men det hadde en effekt; hun ble ikke bare personlig rammet, men hun fungerte som et eksempel til skrekk og advarsel for andre som måtte finne på å mene noe myndighetene ikke liker.
For her er vi ved kjernen: Et anarko-tyrannisk samfunn er både anarki og tyranni samtidig. Anarkiet råder for de kriminelle, og vanlige mennesker må forholde seg til butikktyverier, økt toleranse for vold i samfunnet (som er tydelig når voldelige domfelte får slippe lange soninger) og et sjenerøst, liberalt innvandringssystem der kriminelle får opphold og ulovlige innvandrere får utdelt mobiltelefoner, lommepenger og blir plassert på hoteller.
Tyranniet er det vi vanlige, oftest innfødte, innbyggere som får merke. Hvis jeg kjører litt for fort og blir tatt i en radarkontroll, får jeg en saftig bot i posten. Sammenlign dette med butikktyver som får holde på uten engang få tilsnakk av politiet. Om jeg deler mine følelser på X eller Facebook om temaer som innvandring eller kjønn, kan jeg enten få en «non crime hate incident» (ikke-ulovlig hatkrimininalitets-hendelse) registrert på navnet mitt, eller, som i Lucy Connollys og mange andres tilfeller, får politiet på døren og bli avhørt, sperret inne og dømt til fengselsstraff.
Om jeg, en nordmann, vil inn i landet og lander på flyplassen uten å kunne vise pass eller annen legitimasjon, vil jeg sannsynligvis bli utvist. Men om jeg var en ung mann fra Syria som ankom med gummibåt på en strand i Kent, ville det ikke bli stilt noen spørsmål, og jeg ville fått status som asylsøker. Derfor kalles Keir Starmer #twotierkeir; han symboliserer en statsmakt der innbyggere blir behandlet forskjellig, ut fra hvilken befolkningsgruppe de tilhører. Vi så det under opprullingen av voldtektsgjengene, hvordan sympatien ikke nødvendigvis gikk til ofrene – de hvite, ofte underprivilegerte, fattige jentene –, men til dem som sto bak, fordi man fryktet at skandalen ville føre til mer rasisme overfor pakistanere. Og rasisme er, i vår tid, noe av det verste du kan gjøre deg skyldig i.
Små forseelser – store konsekvenser
Det var Samuel Francis, som skrev essayet «Anarcho-Tyranny, U.S.A.» i 1994 som først brukte uttrykket. I essayet beskriver han hvordan små forseelser som ikke å bruke setebelte, blir slått hardt ned på, mens nettopp tidlig løslatelse av farlige kriminelle blir sett gjennom fingrene med.
Francis skriver:
«In the United States today, the government performs many of its functions more or less effectively. The mail is delivered (sometimes); the population, or at least part of it, is counted (sort of); and taxes are collected (you bet). You can accuse the federal leviathan of many things—corruption, incompetence, waste, bureaucratic strangulation—but mere anarchy, the lack of effective government, is not one of them. Yet at the same time, the state does not perform effectively or justly its basic duty of enforcing order and punishing criminals, and in this respect its failures do bring the country, or important parts of it, close to a state of anarchy. But that semblance of anarchy is coupled with many of the characteristics of tyranny, under which innocent and law-abiding citizens are punished by the state or suffer gross violations of their rights and liberty at the hands of the state. The result is what seems to be the first society in history in which elements of both anarchy and tyranny pertain at the same time and seem to be closely connected with each other and to constitute, more or less, opposite sides of the same coin.»
(I USA i dag utfører myndighetene mange av sine funksjoner mer eller mindre effektivt. Posten leveres (noen ganger); befolkningen, eller i det minste en del av den, telles (slags); og skatter samles inn (det kan du vedde på). Du kan anklage den føderale leviatanen for mange ting – korrupsjon, inkompetanse, sløsing, byråkratisk kvelning – men kun anarki, mangelen på effektiv regjering, er ikke en av dem. Men samtidig utfører ikke staten effektivt eller rettferdig sin grunnleggende plikt til å håndheve orden og straffe kriminelle, og i denne forbindelse bringer dens feil landet, eller viktige deler av det, nær en tilstand av anarki. Men det skinnet av anarki er kombinert med mange av egenskapene til tyranni, der uskyldige og lovlydige borgere blir straffet av staten eller blir utsatt for grove brudd på deres rettigheter og frihet i statens hender. Resultatet er det som ser ut til å være det første samfunnet i historien der elementer av både anarki og tyranni hører sammen på samme tid og ser ut til å være nært forbundet med hverandre og utgjøre, mer eller mindre, motsatte sider av samme sak.)
Francis beskriver USA på begynnelsen av 1990-tallet, men han var forut for sin tid. For beskrivelsen passer – dessverre – godt til dagens Storbritannia. Man kan også trekke paralleller til dagens Norge. Vi ser gang på gang at voldelige kriminelle slipper lange dommer, som de tre 14–17-åringene som Oslo tingrett nylig dømte til relativt korte fengselsstraffer for svært alvorlige, systematiske og potensielt dødelige voldsforbrytelser, mens påtalemyndigheten ønsker at Gjert Ingebrigtsen skal sone to og et halvt år uten å ha utøvd alvorlig vold.
Hvis et samfunn velger å straffe mindre alvorlige forbrytelser hardere enn de mer alvorlige, går det ut over rettsfølelsen til innbyggerne. Straffen må være proporsjonal med lovbruddet. Et samfunn der voldtektsforbrytere blir behandlet bedre enn dem som har brukt stygge ord på internett, er ikke et samfunn de fleste av oss vanliges lovlydige borgere vil leve i.
Nick Dixon har en informativ video om fenomenet her:
Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.
