Hvem husker Lev Trotskij, grunnleggeren av Sovjetunionens røde armé og den intellektuelle og briljante taleren som premiekommunisten Vladimir Lenin hadde foretrukket som sin avløser? I stedet ble det den listige bondeknollen Josef Stalin, som viste seg å være mer utspekulert enn Trotskij, som han raskt fikk utmanøvrert, sendte i eksil og til slutt myrdet.

Trotskij og Stalin hadde et horn i siden på hverandre. De var begge overbeviste marxister og trodde fullt og fast på den kommunistiske fremtiden, men de var uenige om veien dit.

Trotskij trodde ikke at kommunismen kunne overleve hvis den ble isolert til det tilbakestående Russland. Som Marx hadde påpekt, hørte kommunismen hjemme i moderne, industrialiserte land med en utviklet kapitalisme og en industriell arbeiderklasse som ikke hadde annet enn sine lenker å miste.

Stalin hadde en annen oppfatning, nemlig at man godt kunne ta utgangspunkt i «sosialisme i ett land», nemlig Sovjetunionen, og derfra undertvinge resten av verden. Som kjent lyktes ikke prosjektet, idet den sovjetiske sosialismen brøt sammen i 1991. (Det er mulig at den sentralstyrte økonomien gjenoppstår under navnet putinisme, men selv kaller ikke Putin sitt diktatur sosialistisk eller kommunistisk.)

Nå viser det seg at Trotskij hadde skjønt sine saker, selv om han fikk en øks i kraniet i 1940. Kommunismen kunne ganske riktig ikke bestå i et isolert Russland, som kunne bygge opp en imponerende militærmakt, men ikke så mye annet. De forhatte kapitalistene var sterkere, og som de marxistiske teoretikerne til sin store sorg skulle erfare, nektet de vestlige arbeiderklassene å stille opp for revolusjonen. Arbeiderne foretrakk å satse på gradvise forbedringer av sine vilkår. De ble sosialdemokrater og ikke revolusjonære.

Men den hedengangne sjefen for Den røde armé opplever nå oppfyllelsen av sin gamle drøm om en kommunistisk oppblomstring, og denne gangen i USA – et land som han i 1917 neppe kunne drømme om å erobre. Trotskij satte alltid sitt håp til Tyskland.

USA Demokratiske parti kaller seg (foreløpig) verken sosialistisk eller kommunistisk, men er godt på vei. Senator Bernie Sanders – en av det Demokratiske partiets ledende ideologer – foreslår en lov som vil pålegge AI-selskaper en «eiendomsskatt» på 50 prosent. Han vil med andre ord beslaglegge halvparten av deres eiendom. Pengene skal gå til videre utbygging av USAs velferdssystem, som gjør det mulig for utallige millioner av arbeidssky amerikanere og innvandrere å leve en arbeidsfri tilværelse.

Den utilslørte konfiskeringen av andres eiendom er det Demokratiske partiets siste strategi for å stjele borgernes besittelser og dele ut inntektene til sine venner, som man finner i fagforeningene og byråkratiet, mens man holder underklassen i sjakk med smuler som Demokratene har stjålet fra den produktive befolkningen.

Det er selvfølgelig ikke slik sosialistene fremstiller det. Under sin tiltredelsestale som borgermester i New York kunngjorde islamo-kommunisten Zohran Mamdani at han ville berike byen med «kollektivismens varme», og hans budskap gjør inntrykk på velgerne og særlig på de unge. Stadig flere Demokratiske politikere bekjenner seg til den «demokratiske sosialismen», og som vi har erfart gjennom mer enn hundre år, blir den «demokratiske sosialismen» raskt til den udemokratiske.

Sosialismen fører uvegerlig til diktatur.

Men det vet ikke de unge i USA. En fersk meningsmåling fra Heartland Institute/Rasmussen Reports viser at nesten 60 prosent av amerikanere i alderen 18–24 år ønsker en Demokratisk sosialist i Det hvite hus etter valget i 2028. 62 prosent av de unge har et positivt syn på sosialismen, og 34 prosent foretrekker kommunisme.

Det er noe de har lært i skolen og på universitetet, der et stort flertall av lærerne hater USA og tilber den skatteyterbetalte gullkalven som sikrer deres rikelige utkomme. Lærernes fagforeninger er ivrige talsmenn for ytterste venstre, og medlemmene deres vil nok avstå fra å fortelle om Stalins terror, Gulag, Maos massemord på utallige millioner, eller Pol Pot, som utryddet en stor del av Kambodsjas befolkning. Blodet, torturen, undertrykkelsen, sulten og fattigdommen som er blitt konsekvensene av den virkeliggjorte sosialismen, uansett hvor den er blitt forsøkt praktisert, passer ikke inn i den sosialistiske overklassens – og nå det Demokratiske partiets – fortelling. Mediene vil heller ikke høre om det, men har det travelt med å hate Trump.

Så hva kan vi forvente av de uvitende unge?

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.