Når pressen og media ikke lenger er folkets vakthund mot maktmisbruk og sensur, er det ikke bare nyhetsbildet som blir manipulert, falsk og usant. Knefallet for makten gir journalistisk kollaps og full slagside også på kulturområdet.

I påsken tar nyhetene ferie i Norge. Det er total stans i NRK og de fleste andre steder, selv om krigene går for fullt i verden rundt oss – kriger som en hvilken som helst annen dag hadde fylt hele sendingen fra morgen til kveld. Sånn er det her i Norge. Basta!

Så da, for en gangs skyld, er anledningen der til å se en ni (!) episoders Netflix-serie basert på Jo Nesbøs bøker om politietterforsker Harry Hole.

Bare image

Jeg er ingen fan av Jo Nesbøs konstruerte Oslo-univers. Bøkene er for rotete, klisjéfylte og mangler noenlunde troverdige historier. Det er Harry Hole, og bare han, som teller her. Hans image har førsteprioritet i det meste som kommer fra Nesbøs hode.

Etter å ha sett serien ferdig (måtte jo dét for å kunne si noe forsøksvis sant og forhåpentligvis fornuftig om den), var jeg skjønt enig med meg selv om at jeg hadde misbrukt min tid. Men skitt au – filmens Harry Hole hadde da sine høydepunkter, de fleste av dem utslag av ufrivillig komikk.

Mest sett

Da jeg ante at jeg skulle skrive en liten epistel om den voluminøse serien, sjekket jeg raskt anmeldelsene – gikk igjennom dem. Uten unntak bejublet de «Harry Hole», verbalt og med høye terningkast. Alle var HELT enige om at dette var noe av det beste de hadde sett av norske filmproduksjoner; helt topp.

Ikke lenge etter leser jeg at «Harry Hole» er blant vår verdens mest sette serier.

Rotete og umotivert

Men var den bra? Slett ikke, trass i enkelte gode skuespillerprestasjoner, innslag av gode stemningsbilder og god musikk, sånn litt her og der.

Jeg ønsker ikke å skrive noen slakt, men vil bare påpeke noen høyst alvorlige mangler ved filmen/serien som faktisk gjør at den aldri kunne ha blitt noe i nærheten av bra.

For det første er manus svakt og usammenhengende. Vi aner en slags story, men får ikke helt tak i den, skjønt det hagler med bestialske, tilsynelatende umotiverte drap. For eksempel får Hole på et tidlig tidspunkt lagt på bordet hvem som er morderen (hvor mange lik det til slutt ble, aner jeg ikke) – og det av morderen selv, men Hole gjør ikke noe mer med det, der og da. Ikke før i siste episode.

Men publikum sitter og vet hvem morderen er mer eller mindre fra første stund, akkurat som Hole? Dette helt i stil med Nesbøs bøker, som etter mitt skjønn er omtrent like rotete og ofte glipper stygt i slike «små detaljer».

Og merk: Tilsvarende umotivert rot rent innholdsmessig kommer igjen og igjen serien ut.

Dårlig diksjon

Dernest – og dette er virkelig gåtefullt – hører man bare halvparten (og høyst det) av hva de som befolker filmen sier. Så dårlig er diksjonen – rekordartet svak. De snakker utydelig og mumler, som satt de på en vanlig pub, halvfulle og høyst privat, helt uten seere. Kanskje har regissøren ment at «slik skal det være» i Harry Hole-universet. At ingen hører hva noen sier, og i alle fall ikke publikum.

Men for å si det kort: Når publikum ikke hører hva som blir sagt – ikke en gang med lyden på fullt, da er og blir prosjektet mislykket (ja, jeg har god hørsel). Slikt kan ikke berges ved andre triks og knep.

– Norsk film noir

At selve handlingen, eller mangel på slikt, er høyst urealistisk og til sammenligning gjør en hvilken som helst Lovecraft-visjon mer sannsynlig, trekker også ned for dem som hadde ønsket å se en god og gjennomarbeidet, og ikke minst gjenkjennelig, krim-story fra dagens Oslo fortalt over skjerm.

Anmelderne, derimot, slo på stortrommen og kalte det «norsk film noir».

Løper maktens ærend

Så hvordan kan det ha seg at ingen medier ønsker en nøktern og ærlig gjennomgang og anmeldelse av denne store film-/serie-satsingen? Hvorfor er alle anmeldelsene så godt som like? Som var de blitt enige på forhånd om å samkjøre dekningen. En slags samstemt positiv sensur-propaganda, altså.

Svaret er, slik jeg ser det, nok et eksempel på at media og pressen løper maktens ærend. Det ble tolket som viktig for Norge og en horv av mektige personer og folk i film-miljøet samt et helt klabb av de fremste norske og en rekke håndplukkede utenlandske skuespillere, at dette skulle bli en suksess. Og du får ingen stor suksess med et drittprodukt, med de manglene jeg har nevnt.

Media virket sammen med det som ble ansett å være i «vår» interesse (les maktens/film-miljøet). Dermed får vi jukse-anmeldelser, der ingen som jeg har sett, nevner manglene. De hopper glatt over dem. At det ikke en gang er mulig å høre hva som blir sagt, er sensurert bort. Jeg har lett grundig, forgjeves.

At Tobias Santelmann og Anders Baasmo har sine øyeblikk der deres talent lyser gjennom skjermen, kan ikke hjelpe denne rotete produksjonen, basert på manus som etter mitt skjønn langt fra holder mål.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.