Prekenene om hat og vold i moskeen i Kristianstad er ikke et enkeltstående overtramp. Det er en vekkerklokke som varsler om et religiøst forankret hat som truer hele vårt demokratiske samfunn. Men ringer vekkerklokken for sent?

Det er altså her vi befinner oss: En imam kan, i Sverige i 2026, stå og preke om «blod, død og fordrivelse». Han kan snakke om en plikt til å drepe sine motstandere, om at hevn skal læres bort til barn, om hat mot jøder og forakt for kristne – og samtidig virke i et samfunn som bygger på stikk motsatte verdier.

Imam i Kristianstad oppfordret muslimer til å hate ikke-muslimer – nå stoppes tilskuddene

Det er ikke bare bemerkelsesverdig – det er en systemfeil. Og det er langt fra overraskende.

To verdisystemer – i samme land

Sverige har lenge ønsket å se seg selv som et åpent, tolerant og pluralistisk samfunn. Hvem husker ikke Socialdemokraternas «vaksinasjonskampanjer mot rasisme» og hvordan man utropte nasjonen til en «humanitær stormakt»?

Grensen mot rasisme generelt og islamofobi spesielt er blitt understreket i enhver sammenheng, samtidig som ekskluderingen og stemplingen som «nazist» av alle som har stilt spørsmål ved kursen, er blitt perfeksjonert.

Resultatet? I dag er svenskene spesialister på selvsensur:

– Er du kritisk til den grønne bokens kvinnehat, pedofili og voldsforherligelse? Da holder du kjeft – hvis du vil beholde jobben og omdømmet ditt.

Kanskje nettopp derfor finnes det en grense vi altfor lenge har nektet å trekke: grensen mot verdier som aktivt undergraver det åpne samfunnet.

Men når en religiøs leder åpent snakker om hat og drap som noe legitimt – til og med nødvendig – befinner vi oss ikke lenger i en diskusjon om kultur eller tro. Da handler det om et parallelt verdisystem som står i direkte konflikt med demokrati, rettsstat og menneskerettigheter.

Da er det ikke lenger et spørsmål om integrasjonens «utfordringer», men om sameksistensens grenser.

Har vi vært naive – igjen?

Hvordan havnet vi her?

Svaret er ubehagelig: gjennom år med naivitet.

Vi har ønsket å tro at alle verdier i bunn og grunn kan forenes. At ekstreme oppfatninger er marginale, at terrorister blir snille bare de kommer innenfor Sveriges grenser, og at alle mennesker på jorden egentlig helst vil bli som oss. At det derfor holder med dialog, støtteordninger og inkludering for at alles «indre svenske» (eller for den saks skyld: nordmann) skal blomstre.

At dette menneskesynet snarere er kolonialistisk enn antirasistisk, er et ubehagelig faktum som er blitt fortiet.

I mellomtiden har innflytelsesrike personer kunnet bygge posisjoner, samle følgere og spre budskap som står i 180 graders motsetning til hva majoritetssamfunnet oppfatter som normalt, ønskelig og – ja: svensk.

Ikke i det skjulte, men helt åpent. Og når noen har publisert en oversatt preken fra en moské eller et hemmelig opptak av en imam, har det vært varsleren som blir hudflettet, mens det dyrkes et bilde av muslimen som velmenende, misforstått og sårbar.

Når hatet normaliseres

Det mest urovekkende er ikke bare hva som er sagt – men hvordan det blir forsvart:

«Sier imamen at en mann kan slå sin kone? Vel, husk at islam hyller kvinnen og moren!»

«Driver muslimske skoler med kjønnssegregering og religiøs indoktrinering? Det vil løse seg over tid.»

«Oppfordrer imamen til å drepe alle ikke-muslimer? Jo, men han mener det jo ikke …»

Eller den mest brukte relativiseringen av alle:

«Ekstremistene er jo bare et fåtall – de fleste er jo akkurat som oss – og det finnes jo mye umoderne i Bibelen også …»

Og slik har det fortsatt. År etter år. Hatet blir relativisert, normalisert og akseptert, men bare når det har kommet fra én bestemt gruppe.

Det vet imamen i Kristianstad godt. Han vet at han kan si hva han vil i sin moské – og til og med legge ut prekenene på YouTube – uten at det får konsekvenser. Han vet også at hvis han møter kritikk, kan han rope «islamofobi!» og få umiddelbar støtte.

Og derfor er vi der vi er i dag: Et demokratisk Sverige som lenge er blitt tatt for gitt, er reelt truet av antidemokratiske krefter.

En sen oppvåkning

At FiFS (Forente islamske foreninger i Sverige) nå stopper støtten til moskeen, er et steg i riktig retning. Men det kan også tolkes som en omvendelse under press. Uansett signaliserer det en altfor sen oppvåkning.

For hatet rettet mot jøder og kristne er ikke et enkeltstående unntak. Varslene har kommet i mange år, men det har vært viktigere å fremstå som politisk korrekt antirasist enn å forsvare jøder og kristne – eller for den del muslimske kvinner og barn.

Og mens svenskene har vridd seg i forsøk på ikke å fremstå som islamofobiske, har hatet fortsatt å bli forkynt fra moskeer og YouTube-kanaler.

Spørsmålene vi nå må stille, er: Hvorfor har vi akseptert dette hatet? Hvorfor har det fått spre seg? Og hvorfor har det fått pågå så lenge?

Og videre: Hvor mange flere miljøer finnes det i Sverige som sprer lignende budskap? Hvor mange flere ledere lærer barn at ikke-muslimer er fiender som skal drepes? Hva skjer når disse barna vokser opp? Og hva gjør vi nå?

Hva kreves nå?

Det holder ikke med enkeltstående tiltak – nå kreves det tydelighet:

• Religionsfrihet innebærer ikke frihet til å spre hat.
• Offentlige midler må aldri gå til virksomheter som undergraver demokratiske verdier.
• Den som vil leve og virke i våre nordiske land, må akseptere de grunnleggende normene samfunnet bygger på.
• Kan man ikke dét, må man forlate landet.

Dette er ikke kontroversielt. Det er selvsagt.

Selv om det kan lyde som en slitt klisjé, står Sverige derfor ved et veiskille: Enten fortsetter vi å lukke øynene for at det finnes miljøer hvor hat, separatisme og antidemokratiske ideer dyrkes – og håper at problemene løser seg selv, selv om løsningen innebærer at Sverige forvandles til en islamsk stat.

Eller så erkjenner vi virkeligheten: at et samfunn ikke bare kan være åpent, men også må kunne forsvare seg – med de midlene som kreves.

For til syvende og sist handler ikke dette om en imam i Kristianstad.

Det handler om hvilke land vi vil ha.

Og i tilfellet om Kristianstad-moskeen handler det spesifikt om hvilket Sverige vi skal ha i fremtiden.