Ble Shadas foreldre utsatt for justismord?

I Document.no den 13.03.26 lyder en overskrift slik: «Dom fra 2016 reiser nye spørsmål i Shada-saken»

Tittelen kan virke misvisende, ettersom den dommen det refereres til, ikke endrer ved det som i årevis er omtalt som Shada-saken.

Den «egentlige Shada-saken», som omhandler barneprostitusjon og mord på et barn under barnevernets omsorg, står fjellstøtt på egne fakta.

Derimot legger dom mot foreldrene i sak om barnemishandling et nytt tragisk kapittel til familiehistorien.

Antallet svært alvorlige justismord i Norge har vært betydelig de siste tiårene. Noen av de mest kjente er:

Liland-saken (lille helvete Fredrikstad)
Fritz Moen-saken
Birgitte Tengs-saken
Monika-saken

Sakene reiser spørsmålet: Hvor godt fungerer rettsstaten?

Hvor store er mørketallene?

De nevnte saker ble løst, ikke av rettsvesenet, som til dels gjorde sterk motstand mot dem som ønsket å finne ut sannheten om hva som hadde hendt, men av ildsjeler som la ned ufattelig mye arbeid og la frem bevis som rettsvesenet til slutt ikke kunne vri seg unna. Jamfør Fritz Moen-saken, hvor Høyesteretts kjæremål avviste anke selv etter å ha fått fremlagt overveldende bevis for at Fritz Moen umulig kunne ha myrdet to unge kvinner på slutten av 1970-tallet i Trondheim.

Har vi havnet der hvor lovløshet råder, og mannen og kvinnen i gata kan oppleve nærmest hva som helst fra rettsstaten?

Er den én lov for Loke og én for Tor?

En markant skikkelse i det offentlige liv, en diplomat «på toppnivå», ble skyldig Skattevesenet ca. kr 850.000 (inkl. renter) etter ulovlig aksjehandel, men slapp unna med kr 50.000 i bot.

Ville Hans Hansen fra Drammen fått samme behandling?

Ble Shadas foreldre utsatt for justismord?

Spørsmålet synes meget relevant, da de ble dømt til fengsel for alvorlig mishandling av sine tre barn over en periode på minst tre år, uten ett teknisk bevis; kun på grunnlag av det som kom frem i dommeravhør og fra vitner (om disse var troverdige, vites ikke).

I alle fall viste barnevernet seg å være svært lite troverdig i det som kom frem i lydopptak fra avhør 25.11.2014.

Ifølge pålitelige kilder ble dommeravhørene gjennomført i strid med forskrift om avhør av barn, idet «tillitsperson» eller psykolog som skulle ivareta barnets interesser, ikke deltok i opptakene.

Hvor sannsynlig er det at tre små barn som regelmessig utsettes for slag med knyttet neve mot hode, kropp, armer og ben, vridning av håndledd og «stempling» av foten over en periode på minst tre år, ikke får blåmerker eller sår som kan registreres hos kjente, venner, lærere, helsesøster eller andre i en tid da nærmest alle over 9 år har en mobiltelefon med kamerafunksjon?

Det er et faktum at barn kan forledes til å si nærmest hva som helst når forholdene ligger til rette for det, eksempelvis ved frykt for voksne, under ledende spørsmål fra voksne eller når de blir løyet for, jamfør barnevernets håndtering av saken og dom i Gulating lagmannsrett datert 06.10.2016.

Selv en 17-årig gutt kan manipuleres til å «tilstå» de mest bisarre ting, inkludert bestialsk drap på en kusine, etter dagevis med forhør av en politietterforsker, uten egen advokat til stede. Problemet for politi og påtalemyndighet var at gutten var uskyldig, noe det etter en tid ble ført ugjendrivelig bevis for. Når man leser dommen i Birgitte Tengs-saken, er det ubegripelig hvordan dommerne nærmest fritt kan fantasere om hvordan gutten skulle ha utført mordet, i en mordscene hvor blodet fløt i strie strømmer, ha vasket klærne sine i nærmeste vann, og gått hjem «som om ingenting var hendt».

At lagmannsretten i saken mot Shadas foreldre helt valgte å se bort fra at barnevernet under avhør av barna løy til barna, gjentatte ganger stilte ledende spørsmål og avbrøt barna under avhør, fremstår som ufattelig, tatt i betraktning at det var på dette grunnlag at anklagene fra barnevernet startet, som førte til at barna ble tatt fra foreldrene. Til tross for barnevernets fremgangsmåte, fremholdt barna at «pappa slår ikke».

Gjennom årene har jeg hatt kontakt med dommere i de forskjellige rettsinstanser.

En mann med mange år i dommersetet, ansett som en god og rettskaffen dommer, sa en gang i en fortrolig samtale: «Jeg har mange ganger stilt meg følgende spørsmål: Finnes det noe sted i byen hvor det lyves mer enn i Oslo tingrett?»

Utsagnet gir grunn til ettertanke, spesielt på bakgrunn av det som her er anført.

Kan vi stole på at rettsvesenet fungerer? Er alle like for loven? Lever vi i en rettsstat?

Magnus Lagabøte 1238–1280