Forsker Erik Aasland ved Universitetet i Agder mener norsk kroppsøving preges av «hvit norsk kroppskultur». Friluftsliv, ballspill, styrketrening og krav om gymtøy tolkes som uttrykk for hvithet. Nå får han kraftig motbør.

En kroppsøvingslærer forteller at en lang kjole kan sette seg fast i pedalen på en ergometersykkel. En annen forteller at elever møter til tur uten egnet fottøy eller klær. En tredje observerer at noen jenter er passive i timen og bidrar lite i gruppeoppgaver.

For de fleste er dette gjenkjennelige, praktiske utfordringer fra norsk skole. For forsker Erik Aasland ved Universitetet i Agder er det noe annet: strukturell diskriminering, drevet av «hvit norsk kroppskultur».

I en ny studie publisert i tidsskriftet Sport, Education and Society har Aasland, sammen med medforskerne Emilie Strand (UiA), Ingfrid Mattingsdal Thorjussen (NLA Høgskolen) og Kristin Walseth (OsloMet), intervjuet fem kroppsøvingslærere på videregående skoler på Sør-Østlandet.

Studiens tittel er «Teachers’ constructions of female Students of Color as ‘the other’ in physical education».

Konklusjonen er at lærerne ubevisst tar hvit norsk kroppskultur for gitt som en naturlig standard, og dermed driver strukturell diskriminering av minoritetsjenter.

«Disse jentene blir sett på som et problem av lærerne: De bruker feil klær, de har ikke erfaring med idrett og trening, og de er passive i timene. Lærerne gjør det ikke i vond hensikt, men de bidrar til å reprodusere en form for strukturell diskriminering», sier Aasland til forskning.no.

Torturen ble filmet og spredt på nettet: Innvandrerjenter ydmyket 12 år gammel jente

«Students of Color» i norsk skole

Studien bruker gjennomgående det amerikanske rasebegrepet «Students of Color» om norske elever. Den er forankret i såkalt «whiteness»-forskning og «critical race theory», teoretiske rammeverk utviklet for å forstå en amerikansk virkelighet preget av slaveri og institusjonalisert raseskille.

Gjennom disse brillene blir hverdagslige observasjoner fra norske klasserom til bevis på rasediskriminering. Når en lærer forteller at minoritetsjenter er «passive, uinteresserte og litt blyge» og «bidrar lite inn i gruppeoppgaver», tolker Aasland og medforfatterne dette som at lærerne «konstruerer» minoritetsjenter som «de andre» mot et bakteppe av hvite, vestlige normer. At lærerne kanskje beskriver det de faktisk observerer, behandles ikke som en relevant tolkning.

Når en lærer sier at enkelte elever ikke er «vant til å gå tur slik vi er i Norge», tolkes det som at læreren tar hvit norsk friluftskultur for gitt som en universell standard. At utsagnet kanskje reflekterer faktiske forskjeller i erfaring med friluftsliv, drøftes ikke.

Hvite norske jenter ble av lærerne beskrevet som «erfarne med idrett fra oppveksten». Gutter med minoritetsbakgrunn ble beskrevet som «nesten for aktive». Minoritetsjenter ble beskrevet som passive. Forskerne ser dette som rasekonstruksjoner, ikke som observasjoner som kan ha rot i virkeligheten.

Alt er hvithet

Studien inngår i et større forskningsprosjekt der Aasland har publisert flere artikler med samme perspektiv. I en tidligere studie fra 2021, publisert i Frontiers in Sports and Active Living, gikk han enda lenger.

Der ble en lærer som ga elevene styrketrening og oppfordret jentene til å presse seg, tolket som at han drev «infantiliserende kommunikasjon». At læreren sa at det å være «smart» betyr å presse seg selv, ble kritisert fordi han «ikke ventet på å høre jentenes respons». At undervisningen var organisert rundt styrketrening og vektløfting, ble tolket som en «normalisering av anstrengende øvelser» som favoriserer bestemte kropper.

Mønsteret er det samme i begge studiene: Konkrete, praktiske undervisningssituasjoner omdefineres systematisk til uttrykk for hvithet og strukturell diskriminering. Friluftsliv er hvithet. Ballspill er hvithet. Styrketrening er hvithet. Å forvente turklær på tur er hvithet. Å be elever presse seg er infantilisering. Å observere at noen elever er passive, er å konstruere «de andre».

Skyldig uansett

Det kanskje mest oppsiktsvekkende er at Aasland selv innrømmer at lærerne ikke handler i vond hensikt, men likevel konkluderer med at de driver strukturell diskriminering. Lærerne er altså skyldige uansett. De er fanget i et analytisk rammeverk der enhver observasjon av forskjell mellom elevgrupper per definisjon er rasisme.

Og alt dette hviler på intervjuer med fem lærere.

Almir vil forby barnehijab og bønnerom: – Integreringen fungerer ikke

«Hvithetshysteriet»

Nå får Aasland kraftig motbør. I et debattinnlegg på forskning.no under overskriften «Hvithetshysteriet har nådd gymtimen» går Almir Martin, nestleder i organisasjonen LIM (Likestilling, integrering, mangfold), og Anders Frimann Hansen, faglærer i kroppsøving, hardt ut.

«Når lærere beskriver praktiske utfordringer, blir disse i stor grad tolket som uttrykk for majoritetsnormer og hvithet», skriver de.

Kritikernes hovedpoeng er at studien konsekvent ser bort fra de forklaringene som ligger nærmest: At noen elever har mindre erfaring med fysisk aktivitet. At noen jenter er vokst opp med strenge kjønnsforventninger som begrenser deltakelse. At sosial kontroll og kulturelle normer hjemmefra kan gjøre fysisk utfoldelse vanskelig. At en kjole i sykkelpedalen er et sikkerhetsproblem, ikke et identitetspolitisk spørsmål.

«Å forvente hensiktsmessig bekledning er ikke i seg selv uttrykk for ekskludering. Det er en del av skolens vanlige krav til deltakelse og sikkerhet», skriver Martin og Hansen. De påpeker at også etnisk norske elever jevnlig møter uforberedt til turer og aktiviteter.

De etterlyser også en tydelig definisjon av det sentrale begrepet «hvit norsk kroppskultur».

«Er det friluftsliv? Er det samundervisning? Er det forventningen om deltakelse? Er det gymtøy? Er det at jenter og gutter skal møte de samme kravene?» spør de, og mener begrepet skaper «mer tåke enn klarhet».

7-åringer presset til islamsk bønn på kristen skole: – Vi ba til Allah i går

Importert fra USA

Et sentralt ankepunkt er at Aasland og medforfatterne overfører amerikanske rasekategorier til norsk virkelighet. Martin og Hansen mener de reelle utfordringene i norsk skole handler om noe helt annet enn «hvithet».

«Norsk skole kan ikke uten videre forstås gjennom teorier utviklet for en amerikansk virkelighet preget av slaveri, Jim Crow-segregering og institusjonalisert raseskille», skriver de.

I norsk skole handler de vanskeligste spørsmålene ifølge kritikerne om integrering, likestillingsverdier og kulturkonflikter knyttet til kjønn. Når studien toner ned slike forhold til fordel for analyser av «hvithet», blir bildet skjevt.

«Da risikerer man å forklare for mye med skolens blikk og for lite med de faktiske normkonfliktene noen elever står i», skriver de.

Martin og Hansen understreker at de er enige i at kroppsøving skal være inkluderende. Men de mener debatten sporer av når forskere importerer amerikanske rasekategorier for å forklare hvorfor noen elever møter i kjole til gymtimen.

«Skal vi ta minoritetsjenter på alvor, må vi også tørre å diskutere det som faktisk kan begrense dem, ikke bare hvordan majoriteten oppfattes», avslutter de.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»! Du kan også kjøpe den som e-bok.