Da Liberalernas partileder Simona Mohamsson fredag åpnet for å akseptere Sverigedemokraterna i en fremtidig regjering, markerte hun en tydelig politisk kursendring. Beskjeden innebar et brudd med Liberalernas tidligere linje om aldri å sitte i en regjering der Sverigedemokraterna inngår.

Dette er i utgangspunktet ikke noe merkelig i politikken. Partier revurderer sine posisjoner hele tiden. Det som derimot vakte oppsikt, var hvordan enkelte kritikere reagerte.

Reaksjoner fra venstresiden

Reaksjonene fra venstresiden var umiddelbare og høylytte, og avslørte noe mer enn bare politisk motstand og uenighet. De avslørte et dypt forankret identitetspolitisk verdensbilde der mennesker reduseres til sin bakgrunn.

Individer med innvandrerbakgrunn forventes å mene og handle i tråd med en mal som er forhåndsdefinert av den politiske venstresiden, og hvert avvik fra denne malen blir nærmest betraktet som et svik.

Strandhälls kommentar

Den tidligere sosialdemokratiske ministeren og Twitter-profilen Annika Strandhäll formulerte det kanskje tydeligst da hun i et innlegg på X skrev:

«Å se seg selv i speilet i kveld med Mohamssons bakgrunn, burde være utfordrende.»

Formuleringen vakte raskt kritikk. Og det er lett å forstå hvorfor. Hva mente egentlig Strandhäll?

At en person med palestinsk og libanesisk familiebakgrunn ikke burde kunne akseptere samarbeid med Sverigedemokraterna? At enkelte mennesker, på grunn av sitt opphav, forventes å mene bestemte ting? At personer med innvandrerbakgrunn burde fremme venstrepolitiske synspunkter, særlig i spørsmål som gjelder migrasjon, nasjonalisme og forholdet til Jimmie Åkesson?

I så fall er dette et syn som ligger farlig nær den identitetspolitiske oppfatningen om at mennesker ikke er individer, men representanter for sine grupper – og som med et velkjent, men ofte overbrukt ord, vanligvis betegnes som «rasisme».

Et direkte svar

Liberalernas pressesjef i Göteborg, Abraham Staifo, gikk enda lenger. Ifølge ham er Strandhäll ikke bare rasist, men en «ekte rasist», og han fortsatte:

«Enten mener du som en «sosse», eller så er du bare en «blatte». Fy faen!»

Når individet blir et problem

Kritikken illustrerer et dypt paradoks i svensk identitetspolitikk.

I flere tiår har den rødgrønne venstresiden fremstilt seg selv som antirasistiske superhelter som tappert har kjempet mot alle rasist-nazist-fascist-islamofober som reduserer mennesker til hudfarge, opprinnelse eller religion.

Men når personer med innvandrerbakgrunn ikke følger malen og ikke handler slik Strandhäll & co. forventer, ser den samme venstresiden plutselig ut til å resonnere på nøyaktig den måten den selv hevder å bekjempe. Da anses den selvstendig tenkende innvandreren å ha «sviktet sin bakgrunn».

Logikken blir da følgende:

En person med en bestemt bakgrunn bør ha bestemte politiske meninger. Hvis personen ikke har det, oppstår det et moralsk problem.

Finnes det egentlig noen annen måte å beskrive dette resonnementet på enn som rasistisk?

Avslørende reaksjoner

Simona Mohamssons politiske standpunkt kan naturligvis diskuteres og kritiseres. Det er politikkens natur. Men når kritikken formuleres i termer av at hennes bakgrunn burde gjøre det vanskelig å akseptere et samarbeid, avslører kritikerne noe om sitt eget verdensbilde.

I den verdenen er mennesker ikke først og fremst individer.

De er deler av et homogent kollektiv – representanter for en identitet.

Og den som bryter med forventningene knyttet til denne identiteten, blir betraktet som en avhopper. En Onkel Tom. En «husblatte» som forråder sine egne og svikter både idealene og prinsippene.

Mohamsson – en sann liberaler

Men Mohamsson er verken en ettergivende Onkel Tom eller en kappe-vendende «wannabe-svenske». Tvert imot viser hun et politisk mot som Strandhäll og andre sosialdemokrater ikke kjenner igjen, og en vilje til å sette partiets overlevelse foran rigide posisjoneringer.

Mohamsson tenkte feil, og det tålte ikke antirasistene.

Samtidig viser hun seg som liberaler, for det virkelig liberale prinsippet er enkelt: Mennesker skal vurderes etter sine ideer og handlinger, ikke etter sitt opphav.

Det prinsippet burde rimeligvis gjelde også når noen tar et politisk valg man selv misliker.

Simona Mohamssons beskjed sier noe om Liberalernas veivalg i svensk politikk. Men reaksjonene fra deler av venstresiden sier noe enda mer avslørende.

De viser hvor raskt snakket om individets frihet kan erstattes av identitetspolitikkens gamle, mugne ryggmargsrefleks: å plassere mennesker i bås – og deretter forvente at de lydig blir der.

Når noen nekter, oppstår indignasjonen.