Regjeringer som vil slippe unna kritikk bør utnevne én – gjerne flere! – statsråder fra en minoritet. En minoritetsminister, rett og slett. At det er slik kan vi takke den rådende identitetspolitikken for, politikken som, til tross for at den hevder å stå for antirasisme og toleranse, trolig får Martin Luther King jr. til å spinne som en vindturbin i graven sin.

Identitetspolitikk lærer oss at hvert enkelt individ først og fremst bør bedømmes etter ytre markører som hudfarge, etnisitet og seksualitet, og å utnevne statsråder som avviker fra «normen» vil derfor være en pålitelig måte for en regjering i et identitetspolitisk samfunn å bevise sine (gode) verdier.

Men minoritetsministrene har også en annen og mindre bemerket funksjon – de umuliggjør de facto kritikk av de politiske spørsmålene de har ansvar for. I praksis betyr dette at et politisk vedtak formidlet av en minoritetsminister vil være nærmest umulig å kritisere, uansett hvor feil vedtaket er. Dette fordi kritikk vanligvis tolkes som «trusler og hat» når den rettes mot en person fra en minoritet, og kritikeren da vil kunne anklages for rasisme eller homofobi.

The Untouchables

La meg ta noen eksempler. De viktigste samfunnsspørsmålene i Sverige i dag, bortsett fra kriminalitet og immigrasjon, er energi og skole. Når det grønne skiftet skal gjennomføres uavhengig av konsekvensene for innbyggerne, og barna brukes som integreringsverktøy, er det rimelig å forvente protester fra befolkningen. Men protestene har uteblitt. Kan det være fordi statsrådene er «untouchables» og umulige å kritisere?

Khashayar Farmanbar er både digitaliseringsminister og energiminister i Magdalena Anderssons sosialdemokratiske regjering. Farmanbar ble født i Teheran og kom til Sverige da han var tolv år gammel. Tre år senere meldte han seg inn i Socialdemokraternas ungdomsforbund SSU, og siden den gang har hans politiske karriere vært grei.

Det er Farmanbar som sendes frem for å formidle de stadig mer hodeløse og ulogiske budskapene om «det grønne skiftet» – om hvordan Sverige bør investere i vindkraft til havs (til tross for at fakta beviser at vindkraft er en gigantisk tapsvirksomhet for både økonomien, energiforsyningen og naturen), om utvinning av såkalte kritiske metaller og mineraler som er så energikrevende at (til og med) Nord-Sverige risikerer strømrasjonering, eller de rent falske argumentene som regjeringen bruker for å motvirke investeringer i kjernekraft.

Skolespørsmålene da? Der finner vi skoleminister Lina Axelsson Kihlblom. Under pseudonymet «Rektor Lina» gjorde ministeren seg tidlig kjent for å tvitre på sosiale medier sin forakt for Sverigedemokraterna og spre direkte løgner mot politiske motstandere, men det var åpenbart ingen hindring for å bli statsråd.

Det som gjør skoleministeren untouchable er at hun er født som mann og er Sveriges første transseksuelle minister. I løpet av 90-tallet gjennomgikk Axelsson Kihlblom et kjønnsskifte, en reise hun beskrev i sin bok Kommer du tycka om mig nu? En berättelse om identitet.

Så hva skjer når skoleministeren lanserer forslag for å nå «integreringsmål» ved å la svenske skolebarn løse problemene som politikerne har sviktet, og busse svenske barn til de utsatte områdene – mot deres og foreldrenes ønsker? Eller når skoleministeren varsler at regjeringen ønsker å avskaffe foreldrenes mulighet til å planlegge barnas skolegang, for å nå sosialdemokratiske «demokratimål» ved loddtrekning? Eller når skoleministeren vurderer at alle friskoler bør legges ned, fordi regjeringen nekter å forholde seg til problemene som finnes i de fleste muslimske friskoler?

Absolutt ingenting. Svensken går ikke mann av huse for å kreve en fungerende skolegang for barna sine, eller strøm i stikkontaktene.

Er du kritisk – eller rasist?

Kritikk av åpenbart ulogiske politiske beslutninger er fraværende. Hvorfor? Jeg tror det ikke bare skyldes uinteresse. Spørsmål oppstår umiddelbart når sterk kritikk (ofte kalt «trusler og hat») er rettet mot en minister som har mørk hudfarge, snakker med aksent eller tydelig bryter kjønnsmønstrene: Er det virkelig politikken som blir kritisert – eller statsrådenes innvandrerbakgrunn eller seksuelle identitet?

Ville kritikken virkelig vært like massiv hvis ministeren var etnisk svensk eller hetero?

Bare risikoen for at slike resonnementer skulle oppstå, får folk flest til å tie. Heller å akseptere hodeløs politikk, enn å risikere å fremstå som rasistisk eller homofob.

Tidligere fylte også kvinnelige statsråder denne funksjonen, men ettersom flere og flere politikere er kvinner, har funksjonen svekket seg. Det er selvsagt fortsatt mulig å skylde alle som kritiserer en kvinnelig minister for sexisme – forutsatt at kritikken kommer fra en mann, altså. Men generelt skal det mer til i dag enn «bare» kjønn for å unngå kritikk.

La meg være tydelig på at jeg ikke påstår at statsrådene fikk sine verv utelukkende på grunn av sine identitetspolitiske markører, de har kvalifikasjoner som er vurdert som relevante. Men mange kompetente individer ønsker å bli statsråder, noe må være det avgjørende. Og i et samfunn som er besatt av identitetspolitikk vil de som kan brukes til både å signalisere partiets gode verdier og å bringe opposisjonen til taushet alltid ha et ess i ermet.

Å utnevne statsråder fra minoriteter og utsatte grupper kan derfor anses som en ekstremt smart måte for partiene å unngå kritikk på. I praksis fungerer ministrene som partienes menneskelige skjold, og optimerer partienes muligheter til å håndheve beslutninger som er ulogiske og ødeleggende for innbyggerne. Rett og slett fordi ingen tør å protestere.

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.