På dag fire gikk NRK med i krigen. Da åpnet Dagsrevyen med å slå fast at 165 var blitt drept i angrepet på en pikeskole i Minab. NRK unnlot å nevne at det lå en base for Revolusjonsgarden 60 meter unna. I stedet var problemstillingen om det var israelske eller amerikanske fly. Ordet krigsforbrytelse ble nevnt.

NRK vil kjøre krigen gjennom «Gaza»-metoden: Fullt trøkk på alle anklager mot Vesten, og ingen spørsmål stilles ved kildene, som er iranske.

Slik ble krigen mot Hamas forvandlet til et show der publikum ble hjernevasket gjennom to år.

Det viste seg effektivt. NRK og de andre mediene brukte stringere i Gaza som filmet. Det kunne være to innslag i én sending. Blodet fløt. Bilder som tidligere var forbudt av anstendighetsgrunner, ble publisert. Det som gjaldt, var maksimal effekt.

Resultatet lot ikke vente på seg. Yrkesgrupper sto opp for Palestina og ble Hamas. Forsøkene på distinksjon ble viftet vekk. Det ble OK å rope «Death, death to IDF.»

Denne kampanjen har lange røtter. Hver gang Israel måtte svare på Hamas- eller Hizbollah-raketter, rykket journalistene ut på oppdrag og skildret hvor brutalt israelerne opptrådte. Reportere som Fredrik Græsvik og Sidsel Wold kunne boltre seg i lidelse og uthengning av den jødiske staten og dens «krigsmaskin». Bildet som ble tegnet, var av en nådeløs stat.

Blikket var aldri rettet mot dem som skjøv sivilbefolkningen foran seg.

Effekten av Gaza-kampanjen var at en stor del av befolkningen ble anti-israelsk, og at folk ikke lenger turde protestere når ren antisemittisme ble ytret. Denne frykten for å stå opp for Israel, er en av de verste konsekvensene av medienes krig.

Nå er det prestestyret de forsvarer, og metoden er den samme.

Trump må ikke få vinne. Dét er hovedmålet. Derfor utmales Irans evne til gjengjeldelse. USA har tatt seg vann over hodet. «Eksperter» kalles inn: Regimeendring fra lufta har aldri fungert. Da må soldater inn på bakken. Det vil bli en hengemyr. USA vil tape. Eventuelt rive hele regionen med seg i avgrunnen.

Scenariene er flere, men alle er negative for Trump og USA.

Mediene gjør dette til en eksistenskamp – for sin egen del.

De glemmer at denne krigen også involverer millioner av mennesker i Iran og i diasporaen som vil kaste av seg det religiøse åket.

Mediene har kommet så langt i kollaborasjon og tilpasning til et islamistisk styre at de forsvarer islamsk territorium i Europa, USA og – om det så skal være – i Iran.

Det betyr at sivilisasjonskrigen har nådd et nytt nivå. Den har nådd Vesten. For krigen foregår nå i det vestlige «rommet».

Det er en flerfrontskrig:

Sidsel Wold og Yama Wolasmal tar seg av Midtøsten. Tove Bjørgaas tar seg av krigen mot Trump sammen med Anders Tvegård. Anders Børringbo slåss for EU og Jonas. Joakim Reigstad tar seg av Norden. Gry Blekastad Almaas forsvarer Starmer.

Men dette er ikke journalistikk. Det er renspikket aktivisme.

Derfor trengs Document mer enn noen gang. Vi må gi publikum sjansen til å gjøre seg opp sin egen mening, til å se saken fra flere sider.

Når Hanne Eggen Røislien sier det samme som den tidligere Palestina-aktivisten Tuastad: at Hizbollah er sterke i Libanon, så er dette bare sprøyt. Hizbollah er bare en skygge av seg selv, og i går kunne vi høre at libanesisk politi nå arresterer Hizbollah-folk på åpen gate. Deres stat i staten er over.

Men det vil du aldri få høre fra NRK og deres eksperter.

Slik er det på alle områder.

De er ikke lenger legitime, for de jukser med sitt mandat, som skulle vært opplysning.

Da går de over til å bli et regime.

 

 

 

 

 

Flere artikler i denne serien

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.