Presidentens årlige beretning om «The State of the Union» – altså hvordan han mener det står til i USA – ble usedvanlig lang denne gangen, men Trump hadde da også mye på hjertet. Det meste av det hadde vi allerede hørt flere ganger før, for Trump er tydeligvis stolt av sin innsats. Og med rette, vil jeg si. Men nå – med mellomvalget i november ikke langt unna – ville han minne velgerne om det.

Det meste av talen fokuserte på hva administrasjonen hans har gjort for den amerikanske økonomien, og i den forbindelse pekte han på at inflasjonen er under kontroll, at bensinprisene nå er levere enn de var under Biden, at han har lyktes med å få ned medisinprisene, at reallønningene har steget, at aksjemarkedet setter den ene rekorden etter den andre, at enorme summer fra utlandet er blitt investert i amerikanske arbeidsplasser det siste året, og at all jobbskaping har skjedd i privat sektor. Økonomisk sett er det gått noenlunde som Trump og rådgiverne hans hadde spådd.

I denne sammenhengen kunne han ikke motstå å håne de 22 nobelprisvinnerne i økonomi som hadde forutsagt at tollpolitikken hans ville føre til verdensomspennende kaos og ren ruin. Sånn har det på ingen måte gått – til tydelig ergrelse for de Demokratiske kongressmedlemmene. Svært få av dem klappet, for de hadde håpet på et samfunnsmessig sammenbrudd som skulle få velgerne til å stemme på Demokratene i november, da hele Representantenes hus og en tredjedel av Senatet er på valg.

Heller ikke mange Demokrater jublet da Trump gjentok at han hadde stengt grensen for ulovlige innvandrere – noe som er forståelig, siden de trenger ikke-statsborgere til å stemme på seg. Det var faktisk hele poenget med Biden-administrasjonens vidåpne grenser og grunnen til at Demokratene kjemper med nebb og klør mot at man skal måtte legitimere seg for å stemme. I New York forlanger den kommunistiske borgermesteren Zohran Mamdani at folk viser identitetspapirer for å få lov til å måke snø, mens borgermesteren og hans venner i det stadig mer rabiate Demokratiske partiet beskriver det som rasistisk og «velgerundertrykkende» å kreve dokumentasjon for å kunne stemme ved valgene.

De Republikanske kongressmedlemmene jublet da Trump påpekte at hans administrasjon har lyktes med å redusere kriminaliteten i flere store byer, blant annet Washington D.C., og bemerket at antall drap i forhold til innbyggertallet er det laveste på 125 år. Men Demokratene mener tydeligvis at også dette er rasistisk.

Det skapte også mismot i den Demokratiske leiren da Trump kunngjorde at han ville slå ned på den omseggripende svindelen med offentlige midler, begått av blant andre «somaliske pirater» i Minnesota, og at han hadde utnevnt visepresident J.D. Vance til å lede dette arbeidet.

Demokratenes sure miner over hvert eneste fremskritt Trump-administrasjonen har gjort, viser hvor avgrunnsdyp kløftene er i amerikansk politikk. Demokratene vil heller kjøre landet nedenom og hjem enn å løfte en lillefinger for å hjelpe presidenten. Man kan bare frykte hva som vil skje hvis de skulle erobre flertallet ved mellomvalget den 5. november. Det vil bli hevnens time mot presidenten som har spent ben for dem.

Trump var bemerkelsesverdig fåmælt i sin omtale av Ukraina-krigen og konfrontasjonen med det iranske mullaregimet. Hvis noen hadde håpet at han ville kunngjøre nye forslag, ble de skuffet.

Det er tydelig at Trump har gitt opp å gjøre noe for å stanse nedslaktingen i Ukraina. Han sier at myrderiene plager ham, og det er ingen grunn til å tvile på det. Men hva kan han gjøre når Putin har bestemt seg for å fortsette sin aggresjon til den bitre slutt? Den russiske diktatoren er likeglad med russiske tap og lar seg ikke påvirke av at han holder på å kjøre den russiske økonomien i grøften. Stilt overfor denne blodtørstige imperialismen er det ikke mye annet Ukraina kan gjøre enn å fortsette å forsvare seg.

For noen dager siden sa en Ukraina-ekspert at han anser det som mest sannsynlig at krigen aldri vil ta slutt. Autokratene i Kreml vil aldri slutte fred og dermed innrømme at de hittil har ofret over en million russeres liv uten å kunne peke på noen gevinster.

Trump hadde heller ikke mye å si om det som for tiden opptar verden, nemlig om han vil slå til mot regimet i Teheran, som erklærte krig mot USA og Israel for 47 år siden. Hvis han bestemmer seg for å handle, vil han med andre ord ikke starte noen ny krig, men endelig svare på mullaenes tiår med terror og trusler om å bringe Vesten til fall.

Presidenten lot en forstå at han fortsatt satser på en forhandlingsløsning, men det kan han umulig mene. Han vet at man ikke kan forhandle med religiøst motiverte galninger som heller vil sendes til de 72 jomfruene enn å oppgi aggresjonen sin mot verdens milliarder av vantro.

Vi avventer stadig i spenning hva han beslutter å gjøre.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!