I mange år har jeg grublet over Marianne Heskes konseptkunst. Det hevdes at hennes verker er så dypsindige og tankefulle. De mest kjente er «Gjerdeløa» og «Wittgensteins robåt», to objekter som hun ikke har tilført noe som helst av tanker og konsepter. Hun har bare flyttet dem inn gallerier og museer. Det er bare tidens tann og de mangeårige brukerne i Tafjord som har gitt løa og robåten preg av forfall og historisk mening.

Marianne Heske har nå passert 80 år og har i den anledning ryddet opp i sitt atelier og hentet frem en mengde arbeider som nå stilles ut i Galleri FINEART. Hun kaller mønstringen et «dødsbo» og poengterer derved at hun tar farvel som konseptuell kunstner. De nå utstilte arbeidene minner ikke akkurat om ubrukte rester av en konseptuell kreativitet, snarere om en teknologisk glattslikket masseproduksjon av hjernedød estetikk.

Marianne Heske omtales som Norges fremste konseptkunstner. Hun ble landskjent for sitt verk «Gjerdeløa», en eldgammel laftet utløe i Tafjord som Heske utpekte til sitt kunstverk. Hun fikk løa demontert og fraktet til Paris, der den ble stilt ut i Pompidou-senteret. Senere ble den vist på Henie Onstad Kunstsenter. Heske prøvde også å få Nasjonalmuseet til å kjøpe den, men der var det ingen interesse. Til slutt ble den solgt til Nicolai Tangen og Silomuseet i Kristiansand. Prisen var visst 1 million kroner.

Konseptkunsten er en lite populær sjanger. Publikum har vanskeligheter med finne konseptene, og i hvilken grad de er estetiske. I denne sammenheng er spørsmålet hva Marianne Heske har bidratt med av kunstneriske kvaliteter. De kunstneriske konseptene er aldri er blitt implementert i de gjenstandene som blir utstilt. Hvor kommer så det kunstneriske fra? Jo, det skyldes den institusjonelle kunstanalysen, som to amerikanske kunstteoretikere lanserte på 1980-tallet. (Arthur Danto og George Dichie).

Denne kunstanalysen hadde utelukkende fokus på funksjonen til gallerier og utstillingssteder, og andre estetiske meningsprodusenter i kunstfeltet, eksempelvis kunstkritikere. Det man i korthet kalte institusjonen kunst. Hva kunstnerne viste i slike sammenhenger hadde ingen betydning. Det var galleriene, museene, kritikerne og kuratorene som ga det utstilte objektet kunstnerisk mening.

Historisk sett er det Marcel Duchamps urinal med tittelen «Fontene» (1917) som åpnet for denne institusjonelle kunstforståelsen. I seg selv hadde urinalet ingen tilsiktet kunstnerisk mening. Den dukket først opp da gjenstanden ble satt på sokkel i et kunstgalleri, i en kontekst som gir et hvilket som helst objekt den estetiske mening og de kunstneriske kvaliteter som trengs for å gjøre objektet til et kunstverk.

Dette er utgangspunktet og strategien til den institusjonelle kunstanalysen som ikke lenger forventer at kunstnerne skaper verker med visuelle kvaliteter og estetisk mening. Marianne Heske har funnet seg vel til rette i denne anti-estetiske strategien. Her gjelder det å minimalisere alt av kunstneriske kvaliteter og iboende estetikk. Alt dette overlates til den institusjonelle kunstforståelsen. Hvorfor skulle Heske ellers frakte «Gjerdeløa» til Pompidou-senteret og stille den ut på Henie-Onstads kunstsenter.

«Dødsboet» som Heske nå mønstrer i Galleri FINEART er ikke noen utdaterte objekter fra kroker i atelieret. Nei, dette er en helt fersk masseproduksjon av estetiserte fotomontasjer i glattslikket og overfladisk design, som sikkert vil gå unna. Her trenger man ikke å lete etter dypsindige konsepter eller iboende mening. Alt ligger i den fotoglatte overflaten som bare speiler kunstnerisk tomhet. Joda, dette er nok et «dødsbo», en meningsløshetens kunstneriske ruin.

Galleri FINEART.
Marianne Heske:
FRA ARKIVET
Varer fra 12/02 til 08/03. 2026

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.