Ukulturen er overalt, men de på toppen har ansvaret

Når det gjelder de mange norske forgreiningene i Epstein-saken, har oppmerksomheten foreløpig vært rettet mot de mellomstore fiskene og dem som lett lar seg ofre: Terje Rød-Larsen, Mona Juul, Thorbjørn Jagland og Børge Brende.

Terje Rød-Larsen er edderkoppen i midten av det norske nettverket. Men oppmerksomheten bør etter hvert også bli rettet mot Espen Barth Eide, Ine Eriksen Søreide, Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg. De utgjør det øverste laget i nomenklaturaen – de som har ansvaret.

Overtrampene og ulovlighetene er så mange og så omfattende at de må ha skjønt hva som har foregått. Det har pågått i en årrekke. De har det overordnede ansvaret. Og de har latt være å gjøre noe med det.

Når det gjelder Epstein-saken, synes flere av dem som nå er i søkelyset, å ha gjort seg skyld både i brudd på straffeloven og antakelig også på sikkerhetsloven. Om det får noen konsekvenser, gjenstår å se.

Jonas Gahr Støre forsøker å bagatellisere det til å gjelde enkeltpersoner. Men bare omfanget, og at det har pågått over så lang tid, forteller om grunnleggende systemsvikt.

De mellomstore fiskene er viktige. Men de store fiskene, de som er ansvarlig for systemsvikten, er enda viktigere. Dét er også mange mindre i nettverkene rundt de store.

De nyttige løpeguttene, sugerørskameratene og klokkerne, som det drypper penger og fordeler på gjennom de samme nettverkene og kameraderiet, og gjennom utstrakt elitesirkulasjon – de forteller om at ukulturen er omfattende.

Flere av dem begår stadig habilitetsblemmer. De seiler likevel videre i systemet med lysende karrierer, som om ingenting var skjedd. De fremstår som like uangripelige som Terje Rød-Larsen og Mona Juul har vært i årevis. Det er knapt til å forstå.

I Aftenposten 18. februar får vi vite at «bistandsmillionær» Njål Høstmælingen og tidligere Jagland-rådgiver Flemming Gade Kjerschow er erklært inhabile til å organisere granskningen av utenrikstjenesten.

Lederen av Konstitusjons- og kontrollkomiteen, Per-Willy Amundsen (FrP), påpeker at det ikke skal kunne sås noen tvil med hensyn til bindinger eller habilitet knyttet til granskningen. Dét er bra! Men følgende spørsmål melder seg:

Hvordan kunne Stortinget i det hele tatt ansette en som Høstmælingen, attpåtil som leder av avdelingen med hovedansvar for å påse at nasjonalforsamlingen utøver sin virksomhet i overensstemmelse med nettopp lover og konstitusjonelle regler?

Høstmælingen er jurist og burde ha kjennskap til lov og rett, men har en heller tvilsom fortid i forhold til nettopp lov og rett. Han var eier og daglig leder i International Law and Policy Institute (ILPI) fra 2008, inntil virksomheten ble avslørt av VG i 2016.

I løpet av disse åtte årene karet ILPI til seg over 150 millioner bistandskroner. Flere tilskudd var gitt i strid med anbudsregelverket, og dessuten til prosjekt som ILPI ikke en gang var kvalifisert for.

I tillegg manglet det dokumentasjon, rapportering og oppfølging. Og uttaket av lønn og utbytte til Høstmælingen og de to andre eierne var vesentlig høyere enn normalt.

Habilitetsbruddene var så åpenbare at til og med Utenriksdepartementets egen interne granskning konkluderte med «alvorlige kritikkverdige forhold».

De andre eierne i ILPI var Gro Nystuen og Kjetil Tronvoll, begge med tette bånd til UD – Nystuen som mangeårig ansatt i UD, hvor hun blant annet ledet Seksjon for menneskerettigheter, og Tronvoll som eksternt engasjert konsulent for UD gjennom en årrekke.

At Gro Nystuen også er jurist med folkerett og menneskerettigheter som spesialfelt, syntes ikke å ha gitt henne moralske skrupler. De «alvorlige kritikkverdige forholdene» knyttet til ILPI synes heller ikke å ha hemmet henne nevneverdig karrieremessig.

Hun har blant annet vært leder av Oljefondets etikkråd (!) og tilknyttet Forsvarets høgskole (FHS), og hun innehar i tillegg en rekke tillits- og styreverv. I dag er hun assisterende direktør ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM).

Kjetil Tronvolls renommé synes heller ikke å ha tatt nevneverdig skade av ILPI-skandalen. Han er i dag professor i freds- og konfliktstudier, og prorektor ved Oslo Nye Høyskole.

Dette er bare ett av flere eksempler på hvordan bistandsprofitører melker et bistandskompleks uten adekvate kontroll- og overvåkingsmekanismer i et system hvor de private sugerørene konkurrerer om å komme lengst mulig ned i den store norske bistandssekken.

Selv om det er mange om beinet, kan det være grunn til også å trekke frem konsulentselskapet Abyrint.

Abyrint har spesialisert seg på bistand i Somalia, blant annet for å overvåke at pengene fra Verdensbanken går til riktig formål. De to eierne har siden oppstarten i 2013 tatt ut over 140 (!) millioner kroner til seg selv i form av lønn og utbytte.

Den ene eieren av Abyrint, Ivar Strand, er gift med forsknings- og undervisningsminister Sigrun Aasland (Ap), som blant annet har bakgrunn fra Abyrints viktigste oppdragsgiver, Verdensbanken. Den andre eieren, Ian Hawley, er gift med en seniorrådgiver i Norad.

Det er med andre ord ingen grunn til å trekke i tvil aktørenes tette forbindelser til oppdragsgiver og til pengesekken. Det er imidlertid god grunn til å knytte tvil til deres habilitet når det gjelder ektefellenes forhold til forvaltningen av pengesekken.

UD varslet i desember at de ville ta saken opp. Den er åpenbart pinlig for departementet. Foreløpig fortsetter imidlertid Abyrint ufortrødent sin virksomhet med å overvåke at Verdensbankens penger blir «vel anvendt» i Somalia og andre steder i Afrika.

Det er påfallende at dette samrøret, kameraderiet og de eklatante bruddene på helt elementære habilitetsregler, utføres av høyt utdannede mennesker, ofte med juridisk bakgrunn, og av mennesker som burde vite bedre.

Og det er provoserende at dette ormebolet av nettverksrelasjoner får fortsette ufortrødent år etter år, helt uten at det får konsekvenser, selv når de en sjelden gang blir tatt med buksene nede.

Hvordan kunne Høstmælingen, bare få år etter ILPI-skandalen, bli ansatt som Stortingets fremste juridiske rådgiver og øverste leder av Konstitusjonell avdeling?

Og hvordan kunne Gro Nystuen fungere som leder for Oljefondets etikkråd, og senere bli utnevnt til assisterende direktør ved Norges institusjon for menneskerettigheter, dette også underlagt Stortinget?

Nettverkskameraderiet innen Arbeiderpartiet har pågått lenge. Vi har fortsatt politidirektør Øystein Mæland (Ap) og tidligere justisminister Grete Faremo (Ap) friskt i minne.

Førstnevnte ble etter politiets forferdelige håndtering av Utøya-katastrofen sparket videre til direktørstillingen for Akershus universitetssykehus (Ahus), hvor han har vært siden, med nærmere tre millioner i årslønn.

Sistnevnte ble, etter at hun ble sparket for misligheter og pengerot i FN i 2021, ansatt i kommunikasjonsbyrået Try (Ap). Hun har siden mars 2025, av alle verdens ting, blitt utnevnt til leder for Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget)!?

Det danner seg et mønster. Og det er deler av dette mønsteret Epstein-filene nå eksponerer. Det dreier seg om politiske nettverk, ukultur, elitesirkulasjon og omfattende misbruk av velgernes tillit og skattebetalernes penger.

Mye er sentrert omkring det norske bistandsbudsjettet. Om kyniske bistandsprofitører som søker å få sugerørene sine lengst mulig ned i bistandskrukka. Og den sikreste måten å få det på, er å ha forbindelser på innsiden.

Terje Rød-Larsen hadde gamle venner fra LO/Fafo på innsiden i UD, som for eksempel tidligere ekspedisjonssjef Geir O. Pedersen, som sluset millioner fra UDs bistandsbudsjett til IPI.

Det samme gjelder nåværende utenriksråd Torgeir Larsen (Ap/H), som videresendte IPI-varselet i 2019 til Riksadvokaten, uten å foreta noen videre intern granskning av IPI i UD.

Gjorde han det for å skjerme sin tidligere partifelle Terje Rød-Larsen (Ap)? Eller gjorde han det for å skjerme sin daværende partifelle Ine Eriksen Søreide (H), som var nær venninne med Mona Juul (Ap)?

I system med tette nettverk, store pengesummer og få kontrollmekanismer er det heller ikke mange, om noen, som har noe insentiv til å eksponere misbruk, habilitetsbrudd og tjenesteforsømmelser, eller endog korrupsjon.

Det er naturlig å spørre: Cui bono? Med andre ord: Hvem tjener på det? Hvilke tjenester er det som utveksles? Og hvem hjelper hvem? Som regel er det noen på innsiden.

Slik Terje Rød-Larsen hadde sine gamle venner i Fafo på innsiden, hadde også Njål Høstmælingen og Gro Nystuen i ILPI sine gamle venner i UD og Norad på innsiden.

Ivar Strand og Ian Hawley i Abyrint har sine venner i Norad og sine ektefeller i henholdsvis regjeringen og Norad godt på innsiden.

Samrøret i UD og Norad hva angår ILPI, Abyrint og Rød-Larsens IPI, samt en rekke private NGO-er, hvorav flere er direkte involvert i Epstein-skandalen, er selvsagt noe Jonas Gahr Støre, Ine Eriksen Søreide og Børge Brende må ha visst om som utenriksministre.

De har vært en del av de samme nettverkene. De har frekventert de samme middagene og mottakelsene, og de har pleiet sosial omgang med de samme folkene, blant andre Rød-Larsen og Mona Juul, både i Oslo, New York og andre steder. De var alle gode venner og en del av den samme politiske nomenklaturaen.

Og skulle de ha vært så naive at de ikke har skjønt noe av det som har foregått, noe det er vanskelig å tenke seg, har de uansett det overordnede ansvaret for ikke å ha fulgt opp Riksrevisjonens årvisse kritikk og klare tilrådninger om å få på plass adekvate kontroll- og overvåkingsmekanismer for å stoppe de vedvarende bruddene på habilitets- og korrupsjonsregelverket knyttet til forvaltningen av bistandspengene.

Det danner seg et klart og gjentagende mønster: Det er dårlig kontroll med pengesekken. Den er så dårlig at den karakteriseres som «sterkt kritikkverdig», for å bruke Riksrevisjonens egne ord.

Det foregår grove og stadige habilitetsbrudd. Men dét er ikke noe nytt. Det har pågått over lang tid. Og når de en sjelden gang blir avslørt, er det eksterne krefter som avslører dem, som nå, i forbindelse med Epstein-filene.

Habilitetsbruddene er knyttet til etablerte politiske nettverk, først og fremst innen Arbeiderpartiet, men også på tvers av partiene til det politiske ledersjiktet i Høyre, KrF og SV.

Når disse habilitetsbruddene blir oppdaget, får det knapt konsekvenser, verken for dem det angår eller for systemet som gjør det mulig. Tvert imot. Partiboka trumfer alt. Systemet reproduserer seg selv over tid. Nepotismen er systemisk.

Bare nettverksforbindelsene er gode nok, blir de sparket videre og ofte oppover i systemet, til nye, lukrative jobber som de ofte ikke er kvalifisert for verken faglig eller moralsk.

Skal vi noensinne komme dette ormebolet til livs, må både de som blir tatt med buksene nede og de som har det øverste ansvaret for å holde dette uvesenet i gang, stilles til ansvar.

De som bli tatt med buksene nede kan ikke stadig slippe unna med å beklage og si at de bare har vist «dårlig dømmekraft».

Og de på toppen av nomenklaturaen, som er ansvarlig for ikke å rydde opp, kan ikke på nytt slippe unna med å si at de «tar ansvar ved å bli sittende»!

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester