Forskningsstiftelsen FAFO konkluderer i en ny rapport med at begrepet «parallell­samfunn» er lite egnet, kan medføre stigmatisering og anbefaler at myndighetene unngår å bruke det. De mener det ikke finnes grunnlag for å si noe om utbredelsen av parallell­samfunn i Skandinavia.

Mens «parallellsamfunn» er et innarbeidet begrep i dagligtalen, og det i stor grad hersker en felles forståelse av begrepet i befolkningen, mener forskerne i Forsknings­stiftelsen FAFO at det ikke går an å bruke begrepet, fordi det er nyanse­forskjeller i bruken av begrepet og at det derfor kan medføre stigmatisering.

Dette framkommer av en forsknings­rapport på mer enn 80 sider som er skrevet på oppdrag fra Integrerings- og Mangfolds­direktoratet – IMDi. Oppdraget gikk ut på å lage en kunnskaps­status om parallell­samfunn i Skandinavia, med fokus på kjennetegn, utbredelse og tiltak.

De aller fleste oppfatter et parallell­samfunn som et helt eller delvis lukket samfunn som eksisterer på siden av majoritets­samfunnet. Det er kjennetegnet ved høy andel fremmed­kulturelle innvandrere, som regel fra islamske land, mislykket integrering, lav arbeids­deltagelse, mange på sosialtrygd, sosial kontroll gjennom religion og/eller klankultur, organisert kriminalitet og lav terskel for bruk av vold.

Men dette er forskerne i Forsknings­stiftelsen FAFO uenige i og skriver at «Forskningen er gjennomgående kritisk til at dette begrepet brukes om skandinaviske forhold, og vi finner få forskere som har undersøkt empirisk om parallell­samfunn finnes i Skandinavia».

Document har kun lest sammendraget. Vi kan slå fast at det ikke har vært manko på personell som har vært involvert i prosessen. Fire forskere, hvorav tre fra FAFO, har gjort arbeidet.

FAFO-forsker Rebecca Nybru Gleditsch. Foto: FAFO

FAFO-forsker Ida Kjeøy. Foto: FAFO

FAFO-forsker Rebekka Ravn Lysvik. Foto: FAFO

UniversitetsbibliotekarMarianne Inez Lien. Foto: UiO

Oppdragsgiverne i IMDi som har definert mandatet og da formelt er kjøperne av dette oppdraget, er representert ved Katrine Bakke Lossius og Karen Sofie Pettersen.

IMDi-kontakt Katrine Bakke Lossius. Foto: Facebook

IMDi-kontakt Karen-Sofie Pettersen. Foto: Facebook

Det rettes en spesiell takk til Erika Braanen Sterri for prosjekt­ledelse i prosjektets oppstart, Beret Bråten for gjennom­lesning og kvalitets­sikring, samt Sofie Steensnær for fin layout.

Prosjektleder Erika Braanen Sterri. Foto: FAFO

Korrekturleser og kvalitetskontrollør Beret Bråten. Foto: FATO

Sofie Steensnæs Engedal. Foto: FAFO.

I tillegg er har det vært ytterligere et titalls involverte personer i prosessen.

Det fremkommer ikke hva prosjektet har kostet i lønnsutgifter og annet, eller når oppdraget ble gitt. Men i innledningen refereres det til at det var en debatt i norske medier om parallell­samfunn i 2015 der Paris og Molenbeek i Brussel ble nevnt. Så temaet kan ha ligget og modnet en stund. Ordet «terror» forekommer en gang i sammenheng med Molenbeek, som knyttes til terror­aksjonen i Paris i 2015 som Den islamske staten (IS) sto bak. Islam er ikke tema i rapporten, og ordet «islam» nevnes ikke.

Ord som innvandring eller innvandrer forekommer vel 70 ganger gjennom rapporten, mens ord som integrering forekommer et femtitalls ganger. Men disse forskerne har kommet med en kvalitets­sikret og korrektur­lest rapport som konkluderer med at parallell­samfunn egentlig ikke eksisterer i Skandinavia, fordi ingen har definert hva et parallell­samfunn egentlig er.

Risikerer stigmatisering

Forskerne mener simpelthen at forskningen ikke har grunnlag for å si noe om parallell­samfunns utbredelse, verken i Norge, Sverige eller Danmark. Dette begrunner de med at det mangler en omforent forståelse av begrepet «parallell­samfunn», noe som gjør det umulig å utlede relevante tiltak eller måle fenomenet presist. Forskerne forankrer dette i at det i Danmark er myndighetene som definerer hva som er «utsatte områder», mens i Sverige gjøres dette av politiet. Forskerne mener dermed at i det svenske tilfellet vil kriminalitet bli mer vektlagt i begreps­forståelsen enn i det danske tilfellet.

Forskerne mener at hvis ikke definisjonen av begrepet er helt omforent og likt anvendt, «kan man risikere at tiltak for å bekjempe kriminalitet eller redusere skole­frafall settes inn i de områdene hvor det bor flest innvandrere heller enn i områdene hvor kriminaliteten eller frafalls­ratene er størst».

Forskerne har ikke undersøkt om de nevnte tilstander som skole­frafall, kriminalitet, høy fremmed­kulturell innvandrer­andel er sammen­fallende. Det hevder derfor at «Forskningen viser også at det å politisk definere et område som utsatt kan bidra til å øke stigmatiseringen av området og de som bor der, og ytterligere forsterke problemene som finnes der».

Vil unngå begrepet

Forskerne har funnet ut at siden det er ulik praksis i bruken av begrepet parallell­samfunn og det er ulike samfunns­institusjoner i Danmark og Sverige som er ansvarlig for definisjonen av utsatte områder, og ulike kjennetegn for utsatte områder dermed kan bli forskjellig vektlagt, lander forskerne på at det er tryggest å ikke bruke begrepet.

De konkluderer med at begrepet «parallell­samfunn» er lite egnet for forskning. Dette begrunnes med at begrepet brukes sjelden i akademisk litteratur, og når det brukes er definisjonen svært varierte og uklare. Men samtidig skriver de at «Danske myndigheter har imidlertid en definisjon av parallell­samfunn som skiller seg fra de som finnes i forskningen». Dermed blir det uklart for leseren hvilken forskning forskerne sikter til.

Teamet av forskere anbefaler derfor at myndighetene bør unngå å bruke begrepet parallell­samfunn fordi det er uklart, potensielt stigmatiserende og kan føre til upresise eller kontra­produktive tiltak.

Med forbehold om at Document ikke har lest hele rapporten, men kun sammendraget, kan en forståelse av rapporten være at et problem bare oppstår når man snakker om det, eller at et problem vil forsvinne hvis man lar være å snakke om det, som for eksempel parallell­samfunn, og at temaet bør overlates til forskere som kan diskutere temaet. For i forordet står det: «Vi vil takke direktoratet for et krevende, men veldig interessant oppdrag, og for gode diskusjoner underveis i arbeidet».

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!

Kjøp bøker fra Document Forlag her!