Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ber nå befolkningen vurdere å varsle dem dersom familiemedlemmer eller venner er «opphengt i konspirasjonsteorier».
Dette fremstilles som forebygging av «antistatlig ekstremisme».
Dette er i realiteten et alvorlig inngrep i grunnleggende rettsstatsprinsipper og et varsko om en farlig dreining i norsk sikkerhetstenkning.
Tankegods, samtaler og verdensbilder, ikke handlinger, løftes frem som et sikkerhetsproblem i seg selv.
Tre grunnlovsvernede rettigheter berøres samtidig
PSTs kommunikasjon griper direkte inn i minst tre sentrale rettigheter:
- Grunnloven § 100. Ytringsfriheten
Staten kan ikke gjøre bestemte politiske forestillinger, narrativer eller virkelighetsforståelser mistenkelige i seg selv uten å undergrave selve ytringsfrihetens formål. Ytringsfriheten er nettopp ment til å beskytte det avvikende, det provoserende og feilaktige.
- Grunnloven § 101. Forsamlings- og organisasjonsfriheten
Dersom delte oppfatninger og alternative fellesskap defineres som «radikaliseringsarenaer» uten presis avgrensning, uthules retten til å organisere seg politisk og sosialt uten statlig overvåking.
- Grunnloven § 102. Retten til privatliv og familieliv
Når staten oppfordrer borgere til å varsle om familiemedlemmers tankesett og samtaleinnhold, brytes skillet mellom det private rom og statens kontrollsfære. Det er et prinsipielt brudd med liberale rettsstater.
Dette er ikke små inngrep.
Dette er samtidige og kumulative inngrep i demokratiets bærebjelker.
Uklare begreper gir ubegrenset makt
PST bruker begreper som «altoppslukende konspirasjonsteorier» og «antistatlig ekstremisme», men ingen konkrete teorier nevnes. Ingen klare kriterier defineres. Og ingen rettslig terskel angis.
Dermed oppstår et rettssikkerhetsmessig tomrom, der borgeren ikke kan vite: Hva som er lovlig? Hva som er mistenkelig? Eller når staten mener grensen er passert?
I rettsstaten er dette helt uakseptabelt. Uklare sikkerhetsbegreper som gir vidt skjønn til å bruke makt uten klare grenser, er alltid farlig.
Sammenblanding av psykotisk sykdom, ideologi og vold
I omtalen av skyteepisoden i Klepp slås det fast at gjerningspersonen var psykotisk, styrt av vrangforestillinger og samtidig del av en «radikaliseringsprosess».
PST understreker at disse forholdene kan sameksistere.
Problemet er ikke at dette kan være riktig i én sak.
Problemet er at koblingen kommuniseres generelt, slik at politisk mistillit og systemkritikk indirekte forbindes med psykose og vold.
Dette er et klassisk grep i autoritære systemer, å gjøre avvikende tanker til symptomer.
Angiverlogikk hører ikke hjemme i et demokrati
Det mest alvorlige her er allikevel oppfordringen til å varsle PST om familie og venner basert på samtaleinnhold og meninger.
Dette bryter ned tillit i nære relasjoner, det flytter statens sikkerhetsblikk inn i hjemmet og erstatter rettsstatens krav om handling til mistanke om tanker.
Historien er entydig: Samfunn som ber borgere overvåke hverandres meninger, er samfunn som har mistet fotfestet i liberal rettsstatstenkning.
Forebygging kan ikke skje på bekostning av rettsstaten
Forebygging av vold og terror er legitimt.
Forebygging av meninger er ikke det.
Et demokrati forutsetter at staten tåler mistillit til myndigheter, ulike oppfatninger og systemkritikk.
Hvis bare «riktige meninger» er trygge, har ytringsfriheten allerede tapt.
Når PST gjør tanker til risikofaktorer og private relasjoner til varslingskanaler, er det ikke ekstremismen som utgjør den største trusselen mot demokratiet. Det er sikkerhetsstatens egen logikk.
Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!


