Skandaler, katastrofer og konflikter holder seg i ro i de langsomme juledagene, hvor den eneste sensasjonen media kunne grave frem, var historien om en fattig mann i Djursland som fikk en del av øret sitt bitt av. Ikke engang som klimaks på en lidenskapelig kjærlighetsakt, men i en banal nabokonflikt.

Men så kom heldigvis Epinions siste meningsmåling, som gav kommentatorene nytt fôr til sine tomme julefôrbrett: Meningsmålingen sendte umiddelbart våre mange politiske spåmenn, spåkoner og analytikere inn i en frenetisk spekulasjonsrus: Moderaterne ligger under sperregrensen. Vil de forbli der frem til folketings­valget? Til tross for mye hån og spott vil Lars Boje Mathiesen komme inn i Folketinget. Skal tro om det holder? SF er nå like stort som Social­demokratiet. Kan Mette overleve denne ydmykelsen? De borgerlige partiene har nå flertall. Får vi en blå regjering?

Svaret er nei. Det er ingen mulighet for en blå regjering, hvis vi med det mener en regjering med klare og faste konservative og liberale synspunkter. Danmark er blitt et samfunn som bekjenner seg til rotfestede sosial­demokratiske verdier. Vi er et sosial­demokratisk samfunn. Så mye at selv de såkalte borgerlige partiene hyller den sosiale formynder­staten.

De har heller ikke hatt noe valg, fordi dette er samfunnet borgerne vil ha. Velgerne har akseptert tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidts stadige mantra: «Dere må velge mellom skatte­lettelser for de rike eller mer velferd for oss alle.» Alle menings­målinger viser at et flertall av velgerne avviser reformer som reduserer skattebyrden. Pengene bør helst bli i statens lommer. Høyere skatter betyr mer velferd. Offentlige tjenester er gode. Private tjenester er onde.

De tidligere borgerlige partiene har måttet innrette seg etter denne virkeligheten for å overleve. Det er riktignok slik at tradisjonelle konservative verdier figurerer i parti­programmene og børstes støves av til årsmøter og festlige anledninger, men i praksis er det ingen borgerlige krefter som arbeider for å fjerne entreprenør­skatten, arve­avgiften og redusere inntekts­skatten. I alle forsvars­forlik har borgerlige ledere ofret et troverdig forsvar til fordel for mer velferd. Borgerlige politikere har vendt ryggen til importen av klienter fra islamske kultur­samfunn, som nå koster skatte­betalerne mer enn 90 milliarder danske kroner i året i overføringer. Borgerlige partier har sjenerøst gitt stats­borger­skap til innvandrere som hverken kunne forsørge seg selv eller snakke dansk.

De blå partiene har begeistret sluttet seg til den grønne voldtekten av det europeiske samfunnet, som nå synker hen under skyhøye energi­kostnader og synkende konkurranse­evne. Ingen borgerlige partier har våget å kreve en sårt tiltrengt demokratisering av EU, men har i stedet bøyd seg i støvet for Kommisjonens voksende byråkrati og sentralstyre, hvis lavine av forskrifter og direktiver trumfer dansk lov. Ingen borgerlige ledere tør å konfrontere de mange konvensjonene som, sammen med Den europeiske menneske­rettighets­domstol­en, umyndiggjør Danmarks suverenitet og handlekraft når det gjelder innvandring og integrering.

Det politiske sammenbruddet av det borgerlige kollektivet gjenspeiles i de enkelte partienes oppførsel. Venstre overga seg til sosial­demokratismen i 2019, da den daværende partilederen Lars Løkke Rasmussen, støttet av nestleder Jakob Ellemann-Jensen, erklærte at partiet hadde til hensikt å bruke hele det økonomiske handlings­rommet på 70 milliarder danske kroner til å utvide velferds­samfunnet. Venstres klimaminister Lars Lilleholt nektet å diskutere klima­spørsmål med eksperter som ikke støttet FNs klimamål. Venstres partiflagg er nå lyserødt med sporadiske blå prikker.

De Konservative er rede til å stemme med den største flokken, bare den er grønt nok. Partileder Mona Juul skubber De Konservative mot sentrum, som nå har forskjøvet seg betydelig til venstre i dansk politikk. Hun har ingen planer om å rokke ved sosial­demokratiets politiske båt og er klar til å bli med i en rødlig regjering. For De Konservative ligger ikke pengene best i borgernes lommer, men der hvor det er konsensus. Liberal Alliance er steget ned fra liberalismens ideologiske tre og orienterer seg nå fleksibelt mot verdiene og holdningene til yngre fisker i velgerhavet.

Inger Støjbergs Danmarks­demokraterne har borgerlige holdninger når det gjelder innvandring og den grønne voldtekten av samfunnet, men er også en solid tilhenger av velferds­samfunnet slik vi kjenner det. Dansk Folkepartis holdninger til innvandringen har tatt et solid skritt i retning de europeiske grunn­borgerlige partiene Rassemblement National og AfD, men er tradisjonelt sosial­demokratisk når det gjelder økonomi og velferd. Borgernes Parti har derimot klare borgerlige holdninger i hele sitt politiske program, men ligger fortsatt utenfor innflytelses­sfæren.

Hvis vi etter folketings­valget i 2026 ender opp med en såkalt blå regjering, kan vi derfor forvente at samfunnet fortsetter på samme spor som i dag. Den «borgerlige» konstellasjonen vil videreføre den eksisterende velferds­modellen med noen få justeringer: ingen skattereform, fortsatt grønn omstilling, men mer forsiktig enn før. Fortsatt opprustning, men sakte og mer i form av ramme­bevilgninger enn investeringer. Innvandringen vil fortsette som før, med henvisning til konvensjonene. Rekruttering i offentlig sektor og økende utgifter vil fortsette uhindret som før, og det vil ikke bli gjort noen forsøk på å reformere EU i en mer demokratisk og borger­vennlig retning.

Herr og fru TV2 kan glede seg til 2026. Alt er trygt og godt. Vi fortsetter som vi pleier. Vi får mer av det samme. Litt mer.