Erling Marthinsen 
New York Times er den såkalte liberale elitens sannhetsserum for USA. Norske regimemedier er ivrige i sin copy/paste-virksomhet fra dette tidskriftet.
Her må jeg umiddelbart påpeke at begrepet liberal betyr noe annet på amerikansk enn på norsk. I amerikanske medier betyr liberal alle som tilhører venstresiden, og handler absolutt ikke om frihet, egne valgmuligheter og ekte liberalisme.
New York Times minner om Walter Cronkite, ankermann i CBS Evening News fra 1962 til 1981. Han var en stor stjerne, og ønsket å definere grensene for akseptabel diskurs. Dette er det motsatte av liberal tankegang, og norske medier elsker det, siden de ikke kan utstå frihet og selvstendige tanker som ikke er godkjent av NRK.
Det er derfor selv konservative som avskyr The Times og alt den står for, bør holde øye med hvilke artikler den velger å publisere. Når høyreorienterte liberalers favorittavis gir dem tillatelse (eller ordre) til å trekke seg taktisk tilbake fra en svært upopulær posisjon, kan vi være sikre på at vi ekte liberalister som støtter b¨de individets frihet og president Trump virkelig har vunnet debatten, skriver Tudor Dixon i Townhall.
Forrige uke kunne man lese en artikkel med overskriften «Pelosi motsto forbud mot aksjehandel mens formuen vokste, noe som vekket mistanke».
Saken inneholder beskrivelsen av åpenbar korrupsjon av den tidligere Speaker of the House og hennes ektemann.
Men fordi den liberale helten Nancy Pelosi var ansiktet utad for aksjehandelen i Kongressen, ble motstanden mot praksisen tydelig republikaner-kodet. Det betydde at demokratene som leste Times, ble tvunget til å forsvare den.
Pelosi rev Trumps State of the Union i stykker for å vise sin avsky da Trump holdt sin State of the Union-tale for kongressen og det amerikanske folket. Dette er etter min mening det mest foraktelige vi har opplevd politisk i vårt århundre, etter at en fjerdedel er passert.
Hun er en amerikaner som ikke bryr seg om et flertall av amerikanere. Etter min mening er hun på topp ti-listen over de verste politikere i USAs historie, og der er konkurransen tøff.
Men korrupte politikere er noe man bør forvente, og det gjelder også for de som representerer Det republikanske partiet. Politikk tiltrekker seg korrupte krefter, slik er det bare, siden korrupsjon er et effektivt våpen i det politiske systemet.
Senator Josh Hawley (R) krevde at Pelosi skulle tiltales. Men hvilken Times-leser ville noensinne være enig med Josh Hawley?
Pelosi selv innser at hun har politisk tapt.
«Hvis lovgivningen fremmes for å gjenopprette tilliten til regjeringen og sikre at de som sitter med makten holdes til de høyeste etiske standarder, er jeg stolt av å støtte den – uansett hva de bestemmer seg for å kalle den», sa hun i en uttalelse i juli.
Pelosi kunne avslutte sirkuset og dra med seg tonnevis av penger, og nå forlater hun Kongressen, så hun slipper trolig unna straff. Selv The Times kritiserer henne på vei ut døren.
Flere anonyme kilder fortalte avisen at hennes insistering på retten til å fortsette å handle med aksjer var, som reporter Annie Karni uttrykte det, «blant de eneste sakene som kastet et dårlig lys over Pelosi under hennes tid i embetet, og satte en uheldig flekk på et ellers bemerkelsesverdig ettermæle.»
New York Times klarer ikke helt å kvitte seg med sin arv, når de omtaler Pelosi som en politisk helt med ett bemerkelsesverdig ettermæle. Men mellom linjene kan man ane en viss selvkritisk skepsis.
Med andre ord: New York Times erkjenner at det som president Donald Trump brakte inn i amerikansk politikk, er kommet for å bli. Og det finnes flere eksempler, noe man oppdager når man leser slike aviser daglig.
Kjønnshysteriet er i ferd med å bremses ned i Demokratenes viktigste partiavis, som allerede i 2022 antydet at man kanskje ikke burde pumpe forvirrede barn fulle av pubertetshemmere og kjønnsskiftehormoner.
Avisen skrev om en «transkjønnet ungdom i Sverige som tok medisinene fra 11 til 14 års alder», og deretter «utviklet osteoporose og pådro seg en kompresjonsfraktur i ryggraden». Plutselig fikk Times-leserne lov til å legge merke til hvor vanvittig hele «transbarn»-greia hadde blitt.
I juni 2024 forsvarte Times’ meningsspaltist Nicholas Kristof den daværende presidenten Joe Bidens omvendelse til grensehaukisme i siste øyeblikk.
«Mange av oss liberale befinner oss nå i en vanskelig situasjon når det gjelder innvandring», skrev han. «I årevis har vi fordømt republikanernes drakoniske tiltak for å stenge ute desperate migranter. Men president Biden har nå innført sine egne strenge tiltak for å redusere antallet asylsøkere, ikke så forskjellig fra president Donald Trumps tilnærming.»
Biden fikk ros for å tilnærme seg Trumps løsninger! Her kan man glatt overse at Bidens strenge tiltak kun var et spill for galleriet, det som betyr noe er journalistens reaksjon.
I underteksten sto følgende: «For Guds skyld, slutt med dette med åpne grenser, ellers kommer Trump til å knuse oss i november!» Vel grensene forble åpne, og Trump vant en overlegen seier i november 2024.
For Biden var både døv, blind og imbesil, og ignorerte advarslene. The Times publiserte deretter den kritiske artikkelen «Hvordan Biden ignorerte advarsler og mistet amerikanernes tillit til innvandring». Selveste New York Times var i ferd med å innse hvor ubrukelige Biden og Demokratene virkelig var.
Times-leserne er som resten av de såkalte liberale, eller venstrevridde, som er en mer presis beskrivelse. De har ingen prinsipper. Dette lærte jeg allerede i studietiden på 90-tallet, da en av mine beste kompiser, som var sosialist på sin hals, alltid sa at prinsipper er noe dritt som står mellom piss og pyton i ordboka.
Som offiser i både Hæren og Luftforsvaret var jeg mildt sagt uenig med kompisen min, men den gangen var det mulig å være uenige og allikevel beholde vennskapet. Dessuten var min sosialistiske venn fra Bryne også både Liverpool-supporter og en tidligere kystjeger som jeg kunne stole på 100 prosent i en eventuell krigssituasjon, eller som reisevenn til Istanbul under den legendariske finalen i Champions League 2005.
Dagens såkalte liberale jakter på en plass i eliteklubben, uten å forstå at vesten aldri har opplevd en «elite» som det er mindre grunn til å beundre.
Forfatteren David Sedaris gjorde nylig narr av denne tankegangen i et essay hvor han fortalte om sin opplevelse av å bli bitt av hunden til en degenerert person i Portland og ikke få noen sympati fra sine Times-lesende venner.
Sedaris har ikke skjønt poenget. Kun svarte mennesker og andre minoriteter (som er i ferd med å bli majoriteter) har rett til å kreve empati. Man må altså være muslim eller afrikaner for å få empati etter et hundeangrep, og trenden er lett å gjenkjenne med norske politiske svermeri med terrorister som kaller seg palestinere.
En mørkhudet Benjamin, som ble drept på tragisk måte, har minnedag hvert eneste år. Utallige norske etniske ofre som er drept siden den gangen ignoreres.
I Norge er Benjamin gjort til en nasjonal helgen og et evig symbol på vår rasisme. Men hvem husker 18 år gamle Håvard Pedersen, som ble knivstukket og drept i Vadsø i 2019?
New York Times bekymrer seg om narkomane som har hunder.
Vel, jeg kjenner en del narkomane folk, og i god form tar de som regel godt vare på hundene sine. Dette er ikke en støtte til misbruk av narkotika, som jeg dessverre har opplevd i nær familie, med store personlige kostnader.
Men som en familie må man bare regne med at det oppstår noen problemer og utfordringer underveis, og det er vel akkurat da man skal stille opp for sine nærmeste. Dette motarbeider våre myndigheter, som heller vil at vi skal underkaste oss fremmede som egentlig ønsker å utrydde oss. gjerne mens vi bruker energi på å forsøke å forstå om vi egentlig er kvinner eller menn. Does Not Compute!
Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.
