Hvis en eller annen forglemmelig Stabæk-spiller banker inn 2-1 på hel volley (antagelig fordi han snublet), tre minutter før slutt, og det går ut over Lyn, da er fotballen urettferdig. Men når Milan rundspiller Liverpool i 45 minutter, leder 3-0, og likevel presterer å tape kampen på straffekonk – etter en fabelaktig oppvisning i keeperdans på linje («Mirakelet i Istanbul») –, da er fotballen ikke bare rettferdig, men direkte guddommelig. Det samme gjelder selvfølgelig når Liverpool banker Barcelona 4-0 på Anfield etter å ha tapt 3-0 borte uken før. Og når Liverpool har vunnet Premier League allerede når det står 4 runder igjen å spille.

Det kommer nok en tid for Lyn også. Men ikke i år. Det er tryggere å tro på Liverpool. Det er det alltid. Men også det laget har fått seg noen leie smekker de senere årene, særlig fra Manchester City. Ufortjente, selvfølgelig.

Likevel er det noe som svir mer, nemlig når Everton, Liverpools Frigg, i all stillhet presterer å havne foran (eller over) dem i Premier League. SLIKT SKAL IKKE SKJE! Sist skjedde det i 2012/13 (Everton 6, Liverpool 7). Det er kanskje lenge siden for mange, men ikke for oss. Det er nesten i går. 2013 må viskes ut av historiebøkene og brennes på et bål av tordivler.

2024/25 ble rettferdighetens sesong. Vi tok alle på sengen med ny manager som så ut som en jovial smultbolle, men som visste hva han gjorde fra første spark.  Her kommer Liverpool, med et forsvar tettere enn pappen til Støre (mannen som aldri må la seg fotografere med hjelm), og med et angrep som får Hitler til å fremstå som pasifist.

Champions League er vel og bra, særlig når Tottenham står på den andre siden av banen. EM og VM også. Men alle vet at det som egentlig teller er å vinne Premier League. Det er disse bistre basketakene helg etter helg gjennom en hel sesong – på engelsk gress og gjørme – som avgjør hvem som er noe i fotballen.

Liverpools Mohamed Salah feirer ved å ta en selfie etter å ha vunnet Premier League-kampen mellom Liverpool og Tottenham Hotspur og sikret Premier League-tittelen på Anfield i Liverpool, England, søndag 27. april 2025. Foto: AP/Jon Super/NTB

Det bables en del om Real Madrid. Særlig i pressen. Men jeg har ennå til gode å møte nordmenn som sover dårlig natten før Real Madrid skal ut i en viktig kamp, og like dårlig natten etter hvis det gikk skeis. Den spanske ligaen foregår i en parallell verden som vi av og til kobler oss inn på, men som vi ellers ikke tenker noe særlig over. Det samme gjelder den italienske serien. Om den i det hele tatt kan kalles «serie». Finnes det en nordmann som modig står frem og forkynner at han er villig til å blø for et av de italienske bunnlagene, som bare 0,3 % av den norske befolkning har hørt om? Men jeg skal vedde på at Wigan har egen supporterklubb i Norge. Og har de ikke, så kommer den snart.

Sportsjournalistene kan slenge så mye dritt de bare vil, England er landet. Og det er ingenting de kan gjøre med det. Jeg har hele verdens befolkning – særlig i Asia – med meg! Der er bajasen Haaland hundre ganger større enn Nansen, Hamsun og Jens Stoltenberg sammenlagt. Og asiater har peiling, det var tross alt de som oppfant de fire store: Kruttet, prostitusjonen, skrivekunsten og – det er jeg nesten helt sikker på: ballen.

Men det vet jeg også at verden er lei av Manchester City, Arsenal, Manchester United og Chelsea. Den ventet med lengsel på Liverpools comeback. De har rusket grundig opp i verdensfotballen de siste årene. Når dette rødkledte, atletiske, ustoppelige maskinlaget får det til å gli, er du vitne til en gressmatte vakrere enn Babylons haver.

I år er Premier League igjen på våre hender. Og jeg synes det er en skam at man må betale så sinnssykt høye månedspriser for å ta del i verdensbegivenhetene. Man kaster skattemilliarder på de merkeligste ting som ingen har noe glede av. Men å pålegge NRK å vise Premier League, det kommer ikke på tale. En forbrytelse mot folket og verdenskunsten. Å se Liverpool live på statskanalen er en menneskerett. NRK er så akterutseilt at de bare får vise damer. De har ikke engang sikret seg retten til OBOS-ligaen.

Dessverre har også Liverpool fått merke hvordan grådigheten eter seg inn i fotballen, og huler den ut innenfra. Det heter at en god supporter blør for laget sitt. Men hvorfor skal supporterne egentlig gjøre det, når spillerne er som skjøger. Det er bare å vifte med litt penger, så løper de av sted, gjerne midt i sesongen – helt til Nigeria om så skal være. Lagmoral? Lojalitet? Glemte størrelser. Fotballspillere stikker av i samme øyeblikk som overgangsvinduet åpner (alle må skjønne at det er noe fordekt her, fotballspillere kryper inn og ut gjennom vinduer, mens normale mennesker jo bruker døren!).

Men Liverpool er nesten ikke som de andre. Gerrard sto imot. Han kunne gått til mange storlag  og vunnet hauger av trofeer. Men han gikk ikke, selv ikke etter at han snublet da det gjaldt som mest mot Chelsea. Han viste verden hva lojalitet er. Arkitekten bak miraklet i Istanbul.

Liverpools kaptein Steven Gerrard kysser trofeet etter UEFA Champions League-finalen mellom AC Milan og Liverpool på Atatürk Olympiastadion i Istanbul, Tyrkia, onsdag 25. mai 2005. Liverpool vant 3-2 på straffer etter at kampen endte 3-3 etter ekstraomganger. Foto: AP/Thomas Kienzle/NTB

Mens alle såkalte topplag kastet penger etter brasilianere og spanjoler og italienere og argentinere, lot Liverpool en sunnmøring løpe opp og ned på venstresiden. Det kaller jeg generøsitet og måtehold. Snart er det bare Liverpool igjen i hele verden. Liverpool og Lyn. Sistnevnte tør jeg ikke se kamper med lenger. Cupfinalen i 2004 da Brann leder 17-0 etter tre minutter utløste traumer som fortsatt får meg til å riste. Når jeg sjekker Lyns resultater på VG-nett, myser jeg først, så ikke resultatet treffer for hardt hvis det er gått galt. Og det er det ofte.

Artikkelforfatteren på benken til Lyn under en kamp mot Viking i 2005. Morgan Andersen virker betenkt. Lyn vant 2-1, og jeg slapp ikke til.

Små ting kan gi varige mén. Michael Thomas på Anfield i 1989 blir jeg aldri kvitt. Siste kamp den sesongen, den avgjørende mellom Liverpool som ledet serien og Arsenal som kunne ta dem igjen, men bare hvis de vant med minst to mål. Det sto 1-0 til Arsenal, kampen var på overtid, det gjenstod 40 sekunder, og så kommer Michael Thomas flaksende og scorer, og Arsenal vinner serien på flest scorede mål 73-36 mot 65-28. Det skulle ikke være mulig. Gerrards fall var ingen ting mot den smellen. Alle kan skli. Men å tape et seriemesterskap 91 minutter og 20 sekunder på overtid på Anfield, det skal ikke være mulig når laget heter Liverpool.

Jeg kjenner raseriet mot Thomas blusse opp igjen 36 år etter. Det hører med til historien at han ble Liverpool-spiller i 1991. Det har jeg aldri tilgitt manager Graeme Souness.

Akkurat nå venter jeg på Trent Alexander Arnold. Blir han, eller går han til fienden? Det handler om hans ettermæle for all tid. Firmino, Salah og van Dijk er statue-materiale i Beatles-klassen nå. De er skrevet inn i krønikene med gullskrift. Går Trent til Real Madrid, er plutselig 4-0 corneren mot Barcelona slettet fra min harddisk, og han havner i skuret hvor Coutinho, Suárez, Torres, Sterling, Mané og til og med Henderson bor. De går i laser,  spiser brente skuler og må drikke sølevann. De gråter seg i søvn hver kveld mens de skjelver av skam og forræder-feber.

Det minner meg beklageligvis på følgende lille episode: Mine kone vendte hjem fra Kina for noen år siden med en innmari fin treningsdress. Jeg brukte den ganske mange ganger før en av treningskameratene mine stilte meg følgende forsiktige spørsmål:

– Holder ikke du med Liverpool?

– Eh, jo, svarte jeg forvirret.

– Ja, men hvorfor går du i treningsdressen til Real Madrid da?

Først da gikk det opp for meg hvor jeg hadde sett emblemet på brystet før. På tide å melde overgang til Wigan?

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.