For første gang siden masseinnvandring fra fremmede kulturer ble et tema i Norge, kommer Ap-regjeringen med innrømmelser og lover en «betydelig innstramming» i innvandringspolitikken.

For oss som har fulgt partiets og hele Stortingets feige og ødeleggende politikk på dette til nå totalfredede området, blir spørsmålet: Er løftet til å tro på, eller får vi servert et skuebrød uten reelt innhold?

Vage ordelag

Aldri før har innvandringen og vår politikk på området vært et av temaene som statsministeren selv har trukket frem ved regjeringens halvårlige pressekonferanse.

Det gjorde han i dag, onsdag. Men det var i temmelig runde og vage vendinger. «Vi må bringe vår innvandringspraksis i tråd med landene rundt oss», lød ett sitat. «Familiegjenforening må bli strengere», var et annet.

Mistet all troverdighet

Kommer Ap med dette for å demme opp for FrP, som nå er tre–fire prosentpoeng større enn Ap og landets klart største parti? Eller ville denne påståtte innstrammingen kommet uansett?

Mest trolig en kombinasjon, men en sitter igjen og undres over hva som i praksis vil komme ut av begrepet «strengere».

Her har Ap og resten av Stortinget, bortsett fra FrP, mistet all troverdighet gjennom den siste generasjonen (de siste tretti år), så dersom vi er vitne til en reell omlegging fra Ap’s side, og i praksis en overgang fra tilnærmet fri innvandring (asylinstituttet inkludert) til et land det er vanskelig å få fotfeste i for fjernkulturelle, ofte muslimske «flyktninger» med økonomiske motiver, da er vi vitne til en aldri så liten revolusjon.

Jeg vil påpeke at det siste skal vi være forsiktige med å tro noe særlig på. Vi får heller vente og se.

25 prosent innvandrere

Ifølge SSB har Norge i dag en innvandrerbefolkning på rundt 1,2 mill mennesker. I statistikken tas det bare med folk som selv har innvandret og deres første generasjon etterkommere. Annen generasjon etterkommere (og tredje) av innvandrere utgjør i realiteten et langt større antall enn det som er nevnt. Det er her – og dét er viktig! – at voldsgjengene stort sett skapes, slik som i Sverige.

Så hvor stor Norges innvandrerbefolkning fra fjerne, stort sett muslimske strøk i praksis er i dag, er det tilnærmet uråd å bedømme, men å anslå den til minst halvannen million mennesker, eller bortimot 25 prosent av befolkningen, et relativt forsiktig estimat. I mange bydeler i Oslo og Drammen, rent eksempelvis, er innvandrerbefolkningen for lengst i flertall.

SSB tåkelegger

På toppen her kommer polsk (sterkt avtagende) og ukrainsk innvandring (totalt ca. 90.000 mennesker siden krigen startet i februar 2022), så kjenner vi de øvrige tallstørrelsene, strategiske grep som SSB bruker for å tåkelegge innvandringsstatistikken på vegne av sin oppdragsgiver, regjeringen, kombinert med det godt skjulte faktum at bare en generasjon etter første innvandring tas med i statistikken.

En tillater seg helst å tro at Jonas Gahr Støre og hans Ap-regjering og partistrateger har sett at den til nå rådende innvandringspolitikken, som vel å merke holdt dem ved roret også denne gangen rent stemmemessig, er i ferd med å bli en direkte fare for partiet. Dette all den tid andre partier, som FrP, vil skåre stort på å fronte en streng innvandringspraksis.

Det kan se ut til at snart hele folket har oppdaget at Norge er i ferd med å kopiere Sveriges katastrofale tabber i innvandrings- og integreringspolitikken, og at dette har nådd frem til maktens innerste korridorer.

Hva nå?

Praksis, og praksis alene, vil gi svaret på om statsminister Jonas Gahr Støre var ærlig i sin tale i går, eller om han – som EU frem til nå – bare helst snakker om saken, men gjør lite med det som i realiteten er en enorm befolkningsutskiftning i store deler av det vestlige Europa.

Kort sagt: Fleip eller fakta?