Nylig har gammelmedia oppdaget at norske kommuner sliter stadig mer med budsjettene, og gjort en stor sak av at «flyktninger» klumper seg sammen i enkelte kommuner gjennom såkalt sekundærbosetting. Dette belaster sosialbudsjettene så mye at media tillater ordførere å slå alarm offentlig om kostnadene. Nye toner indeed om politikken som skulle berike oss med «mangfold», og skulle gjøre Norge til et bedre sted å leve.

I norsk offentlighet er det en etablert omertà at man ikke snakker stygt om innvandrere eller innvandringspolitikken. Der går grensen. Elitelaget fra SV til Høyre – og i litt for stor grad også FrP, har nemlig omfavnet samfunnseksperimentet «flerkultur», som skal skape et nytt og bedre Norge basert på en magisk prosess gjennom trylleordet «integrering». At selveste NRK begynner å slippe til kritikere og bekymringer, er helt nye toner.

Dette samfunnseksperimentet har krefter på høyresiden advart kraftig mot i 40 år, fordi «flerkultur» egentlig bare er et pynteord for «stammekultur», og de negative resultatene er helt uunngåelige og – enda verre – nesten umulige å rette opp. For å stoppe denne kritikken, har derfor all negativ omtale av flerkultur-eksperimentet blitt erklært som rasisme, og slik har man hindret demokratisk debatt i fire tiår.

Virkeligheten bryr seg ikke om tabuer, forbannelser eller utskamming

Virkeligheten har ingen sosiale antenner, hensyn eller hemninger. Den bare kverner videre mot de uunngåelige resultatene det er blitt advart om i snart 40 år med «flerkultur»: Sverige har nær kollapset i vold, uro, spenninger, kriminalitet og økonomisk ruin for velferdssystemet. Norge ligger et stykke bak i løypa, men også her begynner man å føle virkelighetens nådeløse drømmesamfunn-makulator. Det er grenser for hvor lenge man kan late som.

Det er Sarpsborg-ordføreren som slår alarm i NRK, fordi hele åtti prosent av sosialhjelpsmidlene går til det norsk offentlighet insisterer på å kalle «flyktninger». Han kaller virkeligheten for «ubehagelige tall». Nå vil ordføreren i Sarpsborg ta et kraftig oppgjør med integreringspolitikken – selv om hverken han eller noen andre kan definere hva «integrering» egentlig er, hvordan prosessen gjennomføres eller hva sluttresultatet skal bli.

Hva innebærer samfunnseksperimentet «flerkultur»?

Målet med «flerkultur» er å oppnå «mangfold» i samfunnet vårt, uten at noen kan forklare sammenhengene og hvorfor dette er så avgjørende. Dette skal oppnås ved å invitere hele verden til å danne sine egne stammer og kolonier som dyrker sin egen kultur og ukultur midt iblant oss. Ingen kan imidlertid hverken fortelle eller diktere for innvandrerne hvilken del av kulturen de skal legge fra seg, hvilken de skal beholde for å berike oss, og hvordan denne prosessen egentlig gjennomføres eller ferdigstilles uten at man i praksis er assimilert. Og assimilering må man unngå, for da ender vi ikke opp med «flerkultur». Skjønner?

Samfunnseksperimentet er basert på at alle migranter som søker asyl i Norge, blir erklært som «flyktninger». Også når de innvandrer fra europeiske land eller kommer fra land uten krig, så som Pakistan, India, Namibia eller Egypt. Når de får opphold i Norge (og det får de fleste til slutt), blir de bosatt i en kommune, men kan fritt flytte på seg som alle norske borgere ifølge norsk lov etter fem år. (Her unntatt etniske nordmenn med suksess, som vil flytte til Sveits.) Men de fleste velger å holde ut i provinsen i fem år, ellers risikerer de å miste «introduksjonsstønaden» – og hvem vil vel si nei til gratis cash?

Men etter fem år er denne støtten over, og da velger de fleste innvandrerne å flytte til kommunen hvor all slekt, venner, klan, stamme og likesinnede bor, så de kan dyrke sin egen kultur og ukultur – slik jo prosjekt «flerkultur» fordrer. Det er sånn innvandrere er forventet å oppføre seg. Denne typen flytting kalles «sekundærbosetting», og det svir for innvandrerkommuner som har åpnet sine armer med «refugees welcome» i godhetens pissekonkurranse.

De fleste vil bo blant sine egne for å slippe mangfoldet

Utlendinger er akkurat som alle andre mennesker: De vil helst bo der hvor det er mange av deres egne fra før. De klumper seg forutsigelig sammen, akkurat som nordmenn gjør i Spania, fordi sånn er nå engang mennesker med kulturtilhørighet. Og dette skaper store problemer for kommuner som Sarpsborg, Fredrikstad, Lørenskog, Lillestrøm, Drammen og Oslo – hvor lokale politikere hele tiden har kappes om hvem som er mest raus og inkluderende. Nå biter virkeligheten tilbake, for det viser seg at innvandrerne slett ikke vil ha «flerkultur». De vil heller dyrke sin egen kultur.

Problemet for norske kommuner er at det ikke følger med noen statlige midler eller ordninger med «sekundærflyktninger» (altså utlendinger med norsk pass som ikke lenger flykter fra noe annet enn kjedelige småkommuner preget av norsk kultur). Og det gir innvandrerkommunene hodebry, for selv etter fem år i Norge har migrantene fortsatt mye større behov for kommunale tjenester enn resten av befolkningen, som fortsatt forsørger dem.

I Sarpsborg bor det nå rundt 60.000 mennesker, hvorav omtrent halvparten er utlendinger som har migrert til Norge. De siste 15 årene har antallet innvandrere i Sarpsborg økt med 132 prosent, fra 6115 til 15.140 personer (barnebarn ikke medregnet). Ordføreren i byen hevder derfor at tallene viser at prinsippene om spredt bosetting og et integreringsløp over fem år ikke fungerer i praksis:

– At vi ikke har god nok politikk på de områdene, får store konsekvenser for kommuner som Sarpsborg. Men ikke minst får det konsekvenser for disse familiene, som ikke settes i stand til å fungere i samfunnet vårt, sier han til NRK.

Alle ropte «refugees welcome» og hetset de få som advarte

Her er det ikke én hjernecelle som tar inn over seg at Sarpsborgs lokalpolitikere har ønsket denne utviklingen. De har systematisk og med overlegg bedt om å få bosette en større andel migranter enn det de trengte, nettopp for å vinne godhets-pissekonkurransen. Og de vant! Premien er nettopp at det suger til seg enda mer «mangfold» som vil være blant sine egne i Sarpsborgs parallelle stammesamfunn.

De stammesamfunnene som er invitert inn for å berike oss alle, treffer også skolesystemet, ifølge NRK: Sandesundsveien barneskole i Sarpsborg hadde bare norske elever for 30 år siden. Det gikk helt fint. Nå er de beriket med barn fra 46 ulike land som alle skal ha spesialbehandling og respekt for egen kultur og ukultur. Det har blitt altfor mye, for prosjekt «flerkultur» og masseinnvandring har aldri hatt noen begrensinger – hverken tallmessig, økonomisk eller demografisk. Offisiell politikk har alltid bare vært «mer, mer, mer!» Åpne armer, store smil og null hjerne. Og gjett om det koster penger og ressurser:

Det er ikke utfordringer. Det er selvpåførte problemer

Mange av de 450 elevene på denne skolen har traumer, adferdsutfordringer og diagnoser. Få av dem som kommer, kan lese og skrive godt norsk. Tre av fire sliter med norsk, og skolen får stadig inn elever til 4.–7. trinn som knapt kan skrive en hel forståelig setning på et ark. Og andelen barn med arvelige utfordringer er skremmende høy. Alle som er involvert i dette kaoset, kaller det «utfordringer», men det er ikke dét. Det er problemer. Systemiske, alvorlige problemer.

De norske barna som fortsatt orker å gå på disse kaos-skolene, blir naturligvis brukt som salderingspost. I tillegg må de forholde seg til en skolehverdag som er gjort til et flerkulturelt minefelt av politikere. Naturligvis velger norske foreldre å flytte seg selv og barna fra dette økende kaoset, og ender som «sekundærflyktninger» til norskkulturelle områder og kommuner. Du skjønner: Alle nordmenn elsker å oppleve fremmedkultur – såfremt man kan reise hjem igjen etter 14 dager. Da er det nok.

Problemene som det flerkulturelle samfunnseksperimentet uungåelig skaper, har fått eskalere nær uimotsagt i 40 år. Og det har skjedd fordi ingen har fått lov til å påpeke det åpenbare: Flerkultur basert på integrering virker ikke. Det er et fantasifoster. En politisk drøm om Shangri-La eller dyrene i Hakkebakkeskogen, som ikke er liv laga fordi det bryter med menneskelig adferdspsykologi og kulturelle normer. Flerkultur-pådriverne forsto aldri hverken kultur eller mennesker. Det var det bare varslerne som gjorde.

En drøm fra Disneyland som river vestlige samfunn i filler

Men nå har eksperimentet kommet så langt at det er for sent å snu. Man må få det til å virke. Og eneste løsning er å resirkulere de samme løsningene som aldri har virket i utgangspunktet: Mer penger. Mer ressurser. Mer særbehandlig. Mer byråkratisk babbel. Flere unntak. Flere unnskyldninger. Flere angrep på varslerne som har hatt rett hele tiden. Alle håper den døde flerkultur-hesten blir levende bare man pisker den lenge nok. Etc …

Før man begynner å innrømme at flerkultur er et farlig samfunnseksperiment som har feilet, og at «integrering» er en trylleformel med nøyaktig samme effekt som «simsalabim», vil problemene bare eskalere. Du kan ikke redde «Titanic» fra å synke ved å svinge en svart katt over hodet og rope «abrakadabra». Det er ikke sånn virkeligheten fungerer. Flerkultur er stammekultur. Basta. Man har invitert inn den tredje verden, og da skaper man den tredje verden her. Landene de kommer fra, reflekterer menneskene og kulturen som bor der. Naturligvis.

Det finnes bare én løsning, men ingen vil gjøre det til gjeldende politikk

I virkelighetens verden fungerer bare høy innvandring gjennom assimilering til et multietnisk samfunn, såfremt du har politifolk nok. Det er dette USA alltid har vært basert på. Men det aller beste er å bevare en homogen befolkning som føler samhold gjennom kultur, språk, historie og land, og med hyggelige, veldrevne naboland basert på det samme – slik all historisk empiri viser. Dét er mangfold som fungerer. Det er også stammekultur som fungerer. Det er fasiten, enten man liker det eller ikke.

Globalister forstår ikke hva jeg snakker om, fordi de ikke har noen kulturtilhørighet. De er internasjonalister som trives overalt, og kan like gjerne bo i Dubai som i London eller Oslo eller New York. De er drivved på livets hav og er likegyldig og like spennende, fordi de er kulturløse mennesker uten sjel eller røtter.

Og derfor skjønner de heller ikke hvorfor folk liker å klumpe seg sammen i sin kulturkrets, i stammer, klaner, diasporaer, kolonier eller land. Globalister trenger ikke land eller grenser, for de er ikke normale mennesker. Men jaggu fikk de bestemme at alle skulle være som dem.

Ikke skyld på meg. Det var ikke jeg som fant opp Homo Sapiens.