Norge er i rask forandring. Vi leser om et tafatt politi som jages bort av ungdommer, om lærere som passivt lar seg banke opp av elever, om etniske nordmenn som angripes eller voldtas, og om kniver, skytevåpen og granater i hendene på 12–13-åringer.

Dette var helt ukjente problemer da jeg var barn, så hva er det som har skjedd?

I navnet het det gjerne humanisme, globalisme, sosialisme og feminisme, men i praksis betydde det at Norge systematisk ble avmaskulinisert, feminisert, defamilisert, avnasjonalisert, avkristnet og sekularisert. Parallelt ble det bedrevet en selektiv masseimport av aggressive macho­kulturer fra ørken­beltene i sør som stort sett bare hadde utmerket seg ved å føre krig mot hverandre og ved å utrydde kristne, jøder, apostater, buddhister, homser, hinduer, jesidier, drusere, kurdere og alawitter fra sine egne hjemland.

Mange mente at dette kunne være et illevarslende tegn for oss selv, men et i økende grad kvinne­dominert stats­apparat drev prosjektet videre. Kanskje var det fordi de så en gyllen anledning til å avlive selve erkefienden – den hvite, hetero­seksuelle, kristne, middel­aldrende familie­faren, eller kan hende de hadde andre og mer dypere­liggende motiver. Ironien er selvfølgelig at de slik også ødela sine egne forsvars­verker, men dette forstod de neppe selv.

I kjølvannet kom alle overløperne – menn som gjorde karriere på regimet ved å forråde sitt eget kjønn og spille rollen som kvinner. Som eksempel nevner jeg psykolog Magne Raundalen, som i Dagbladet i 1990 uttalte at «Far er død, far er en myte, far må bli som mor.» Slike påstander belønnes, og i Raundalens tilfelle resulterte det i et president­skap i den norske UNICEF-komitéen og en utnevnelse til Kommandør av St. Olavs orden.

Men fundamentet for regimet ble lagt i departements­korridorene, her eksemplifisert ved Barne-, like­stillings- og inkluderings­departementet, som forsvarte den ekstremt høye kvinne­andelen sin slik (Prop. 1 S (2010–2011) 4.2.1):

«Skal BLD rekruttere fleire menn, personar med nedsett funksjonsevne og fleire med innvandrar­bakgrunn, utan å svekkje kvalifikasjons­prinsippet, blir tiltak som kan auke talet på søkjarar frå desse gruppene særleg viktige.»

Her sidestiller regjeringen altså menn med funksjons­hemmede.

Den norske mannen er dermed offisielt avlivet, og han finnes nå bare i sin opprinnelige form ute i naturen som jeger og fisker, i deler av politiet eller militæret, eller i andre yrker som ikke faller like naturlig for kvinner, slik som bygg/anlegg, håndverk og finans.

Resultatet er at samfunnet vårt styres av pludrende kvinner og feminiserte mannslinger uten hverken overbevisning, mot eller autoritet, og som får akkurat den respekten man kan forvente av en motpart som forakter og utnytter ethvert tegn på svakhet. Overfor dette regimet er norske gutter, neddopet av Ritalin og sosio­politiske forklarings­modeller, sjanseløse.

Motivet bak regimet er ikke umiddelbart klart for meg, rent bortsett fra at det må finnes et eller annet sted i venstre­sidens ideologiske base, og denne har samme fiende­bilde som vår nye import­kultur, slik som vestlige verdier generelt, og kirken, Israel, USA og demokratiet spesielt.

Men de kan fort gå skoene av seg, fordi det på venstre­siden vrimler av ateister og feminister, og disse vil uunngåelig bli et hode kortere bare omfavnelsen blir tett nok, slik kommunistene opplevde i Iran i 1988. Men foreløpig har de funnet hverandre i et felles hat overfor kristne og jøder.

Problemet er at dersom du berøver en kultur for maskuline verdier og eksponerer den for en annen kultur hvor slike verdier er intakte, da vil den første kulturen gå i oppløsning. Dette fenomenet kjenner vi også til fra naturen, hvor selektiv nedskyting av dominante hann­elefanter fører til oppløsing av flokk­strukturen (som er hierarkisk) og fullt kaos, hvor unge hanner går i brunst og myrder for fote.

Parallellen til det politiske menneskets bekjempelse av gamle manns­idealer, med en påfølgende norm­oppløsning, vold og lovløshet ligger snublende nær, men sosio­politisk tenkning tolererer ikke slike forklarings­modeller, og spørsmålet forblir derfor uavklart.

Derfor er dagens dialog­politi, med sine mange kvinnelige politi­sjefer og små politi­kvinner, mer opptatt av dialog enn å bekjempe gatevold, derfor er dagens jenteskole uten evne til å takle aggressive og patriarki­styrte unggutter, derfor får vi ikke bukt med overfalls­voldtekter i innvandrer­tunge områder, og derfor vil jøder, homser og apostater fortsatt leve i frykt.

Vi har i realiteten to valg: å kapitulere eller å ta opp kampen, men det siste avhenger av egenskaper som i praksis er utryddet fra det norske samfunnet, og som derfor på en eller annen måte først må gjen­innføres. Dette kan enten skje innenfor den politiske arenaen, eventuelt utenfor den politiske arenaen, ved at befolkningen selv vil utfordre venstre­sidens volds­monopol gjennom for eksempel borger­vern og vigilante­grupper.

Har regjeringen vurdert slike scenarioer? Antakelig ikke, for jeg tror de trygt regner med at den norske mannen ikke vil bli noe problem, siden de allerede har avskaffet ham. Men jeg tror de tar feil, fordi unge menn allerede er i ferd med å reise seg.