Norge subsidierer for å unngå energiprisopprør. Det er en fallitterklæring av dimensjoner at energilandet Norge nå må gjøre som katastrofeøkonomiene i Venezuela og Iran: subsidiere energi for å unngå folkeopprør. Det er dette «Norgespris» handler om.

Regjeringens energipolitikk er ikke å gjøre strøm billigere, men å gjøre den dyrere – slik at vindkraft kan lønne seg. Det er «the endgame», det endelige målet. Men for å få jobbe i fred med dette prosjektet, kan de ikke la Ola og Kari Nordmann betale den reelle markedsprisen. Da ville opprøret komme.

Partileder Øistein Høksnes i Industri- og Næringspartiet, INP. Han føler seg tvunget til å bestille Norgespris, selv om det bare er en kortsiktig personlig gevinst, mens hele samfunnet på sikt er taperen. (Foto: Roar Randeberg, INP.)

I norsk folketro lokker Nøkken folk ut i vannet for å drukne dem. I dag har han skiftet ham, og opptrer som kraftprodusent. Han lokker ikke lenger med feletoner fra vannet, men med «Norgespris» – en tilsynelatende trygghet som i realiteten binder folk inn i et system der de gradvis tappes for ressurser.

Nøkken er blitt et bilde på kraftselskapene, som med statens velsignelse har kuet folket fra strømprisopprør og samlet dem i innhegninger, som sauer før klipping, eller det som verre er. Folket får en «prisgaranti», men regningen får vi rett i fleisen som en bumerang, gjennom skatter og avgifter.

Flere burde lyttet godt

Under Arendalsuka i år kunne ledere fra NVE, Statnett, Lyse og Hydro åpent fortelle hva som må til for at effektoppgraderingen av vannkraften skal bli lønnsom: store og hyppige prissvingninger må til. Det er selve forutsetningen for milliardinvesteringene i både kraftverk og transmisjonsnett.

Effektoppgraderinger gjør at vannkraften kan kjøres hardere når prisene er på topp, og utbygging av transmisjonsnett gjør det mulig å flytte enorme mengder strøm raskt, dit prisene er høyest.

Norgespris sørger for at folket ikke gjør opprør, men aksepterer subsidier som en «redning».

Norgespris – en illusjon

Norgespris er en illusjon, en vakker teaterkulisse. For den enkelte husholdning kan det se ut som en trygghet, men mellomlegget til markedsprisen betales av staten – altså av oss alle – likevel. Vi betaler dobbelt: først gjennom strømregningen, deretter gjennom skatter og avgifter, og det gjelder også dem av oss som ikke tegner Norgespris.

Dette er en modell vi kjenner fra økonomier i krise. Hadde folk måttet betale markedspris for bensin i Teheran, hadde mullaene blitt kastet i løpet av uka, og det vet de.

At regjeringen – med våre enorme vann- og gassressurser – nå må ty til samme grep, viser hvor ødelagt kraftsystemet er blitt.

Og det er verdt å merke seg følgende: Regjeringen kan når som helst avvikle Norgespris. Den er ikke en rettighet, men et politisk grep for å kjøpe seg ro.

Hva betyr dette for industrien?

Under Arendalsuka ble det sagt rett ut: Dagens kraftkrevende industri vil på sikt få problemer. Den skal erstattes av «ny industri» – som f.eks. datasentre. Men datasentre gir verken eksportinntekter, tusenvis av arbeidsplasser eller lys i husene i dalene og langs kysten.

I regjeringens planer er kraftkrevende industri en forurensende fortidslevning, befolket av industriarbeidere – en gruppe mennesker som fremstår fremmed og suspekt for dagens politiske ledelse.

De siste 30 årene har vi sett en gradvis nedbygging av industrien. Avindustrialisering er ikke en ulykke, men en strategi. Kraften skal ikke lenger brukes til å foredle råvarer i Norge, men selges til den maksimale, høyeste pris, direkte til Europa. Det er den nye forretningsmodellen. Det er den nye oljen.

Foredlingsindustri får noen andre drive med, det ødelegger bare for klimamålene, må vite!

Hvor er det blitt av industriarbeidernes parti?

Arbeiderpartiet ble en gang bygget av og for industriarbeiderne. I dag er avstanden enorm mellom partiledelsen og folket de skal representere. For dagens Ap-ledelse er industriarbeideren en fremmed skikkelse, en fortidslevning – med liv, vaner og verdier som ikke passer inn i den politiske elitens globalistiske virkelighetsbilde.

Nøkken, derimot, har aldri vært mer fornøyd. Han ser hundretusener tegne Norgespris, mens strømprisene rigges for å stige. Han vet at
folket vil betale – enten gjennom regningen eller gjennom skatten. Han vet at industrien vil kveles og at kraften vil flyte fritt til et Europa som har ødelagt sitt eget kraftsystem og er umettelig på Nøkkens norske kraft.

Dette er ikke tilfeldigheter. Det er en villet politikk, dette er regjeringens strategi. Prisen betales av oss – folket, industrien og næringslivet.

Nøkken får sine ofre. Og vi drukner – ikke i vann, men i et ødelagt kraftsystem.