Et juryert mangfold uten kunstneriske kriterier

Det har vært et karrig år for den kunstneriske kreativiteten. Den årlige mønstringen i Kunstnernes Hus, Høstutstillingen, sliter med å hente inn kvalitetsbasert kunst, slik kravene til utstillingsplass tilsier. Kunstnerisk kvalitet er ikke noe man streber etter. Tydeligvis er det heller ikke noe mål for juryen. Da må man ha en målestokk, en norm for hva som er kunstnerisk kvalitet. På det punkt har det organiserte kunstlivet havnet i en estetisk klimakrise.

Mange av de utstilte verkene er preget av kunstnerisk nedskalering, men samtidig en oppvurdering av personlige traumer og sosial angst. Det vil si mangfold og subjektivt føleri. Her har tidsåndens estetiske normløshet konvertert den kunstneriske kreativiteten til et spørsmål om likestilling og sosial rettferdighet. Samme hva du lager så er det plass for ditt uttrykk. Det er mangfoldsnormen som nå dikterer hva som passer inn i det organiserte kunstfeltet.

«Det er til å gråte av», for å sitere NRKs kunstkritiker, som faller i sørgemodus over utstillingens mangfold av angst og personlige traumer. Her melder jeg meg på når det gjelder tårefelling, men ikke fordi utstillingen er proppet av mangfoldstraumer. Det er tvert imot mangelen på kunstnerisk kvalitet som er «til å gråte av». Høstutstillingen har etter hvert blitt de ubegavedes mangfoldsparnass.

Nå skal det ikke underslås at utstillingsmaterialet preges av dystopiske perspektiver. Noe også juryen nevner i sitt katalogforord. Verdens medier er oppfylt av dystre og skremmende meldinger, noe folk flest reagerer på. Så også Høstutstillingens jury, som fanger opp kunstnernes subjektive krisetilstander. At det kunstneriske formuttrykket, det som handler om estetiske kvaliteter, ikke har vært i fokus hos juryen, er overtydelig i utstillingen.

For de fleste utstillerne er det kunstneriske sekundært. Her handler det primært om uttrykk i en eller annen ubegavet form. Tuva Aanensen og Elin Rødseths har laget en monotypi i rispapir og søm, «Fun all season», som trolig viser et hoppeslott som har sett sine beste dager. Nå ligger det utbrukt og nedbrutt på gulvet i en skittenfarget fremtoning, som vitner om at moroprosjektet «Fun all season» har blitt en kunstnerisk undergangsvisjon. Tenk å bruke så mye tid og energi på noe som bare speiler forfallet.

Tuva Aanensen og Elin Rødseth: «Fun all season» (2025). Monotypi på rispapir, søm. Foto: Vegard Kleven. Opphavsrett: Norske billedkunstnere.

Vi skal merke oss at dette verket ikke har ambisjoner om skjønnhet eller kunstneriske kvaliteter, snarere tvert imot. I dette tilfellet var symbolikken rudimentær, mens de fire maleriene til André Kamran Tehrani er malerteknisk rudimentære. Hvert av dem har en monokrom, det vil si ensfarget, overflate. Lenger kom ikke kunstneren. Han stoppet før flatene ble tilført malerisk fylde og tematisk mening, men han rakk å gi dem titler og pris. De kalles «Rudimentary Painting», og er behandlet med akrylbase og matt klarlakk.

André Kamran Tehrani: «Rudimentary Painting» (2023). Akrylbase og matt klarlakk på sveiset aluminium. Foto: Vegard Kleven. Opphavsrett: Norske billedkunstnere.

Nå har nok kunstneren hatt større ambisjoner enn det rent elementære, men det ser vi ikke. De enkle fargeflatene sier heller ikke noe som har noe med malerkunsten å gjøre. De fornekter den. Ja, så entydig at selv utstillingsjuryens mangfoldskrav har funnet veggplass til dem. Her kan det være på sin plass å omtale Magdalena Kotkowskas verk «Column» (2025), som består av 1000 sammenbrettede lommetørklær stablet i høyden. De er militære rekvisitter som i brettingen utforsker soldatenes disiplin og vilje til kontroll. Her kommer det kunstneriske først frem i søylestabelen, som juryen må ha vurdert ut fra mangfoldskravet.

Magdalena Kotkowska: «Column» (2025). Militære lommetørklær. Foto: Vegard Kleven. Opphavsrett: Norske billedkunstnere.

Da er det enklere å løfte frem et fargetrykk av Victor Lind, som på 70-tallet var en venstreradikal kunstner med propagandafokusert grafikk. Det er nå over 50 år siden, men den anti-amerikanske holdningen er fortsatt spill levende. Motivet i «Landskap 2022» består av to flagg, det amerikanske og det norske, i en slags felles enhet om ansvaret for en fotografisk skildret bombesprengning nederst til høyre i flagget.

Victor Lind: «LANDSKAP 2022 (2022). Fotoprint på aluminium. Foto: Vegard Kleven. Opphavsrett: Norske billedkunstnere.

Det er et tankevekkende motiv, men hva Norge har å gjøre i denne bombealliansen er høyst uklart, så også USA som bombenasjon. Ved å tenke aktuelt hadde det vært mer forståelig med det russiske og israelske flagget, skjønt de bomber på hvert sitt sted. Victor Lind er tydeligvis ikke helt oppdatert, men han er vel bare en gammel venstre-radikaler som lever i ungdomstidens forskrudde politisering. Den gang var også estetikken syltynn, mens marxismen ga kunsten mening.

Dette krigsperspektivet har fått en helt annen vinkling hos Elin Austbø, som har montert to lekegeværer på hver sin kiddyrides. Tittelen er «NO MORE WAR/Geværenes Bønn» (2025). Lekegeværene er tydeligvis beregnet for ulike alderstrinn. For de minste vises en vannpistol i myk plast, mens de eldre ungene kan fryde seg over en realistisk maskinpistol i hardplast. Umiddelbart virker ikke disse «skytevåpnene» særlig krigsdempende, snarere krigshissende. Tenk å rulle rundt og levere skuddsalver i en munter lek, og slik oppfylle geværenes bønn: drep så mange som mulig.

Elin Austbø: «NO MORE WAR» (2025). Skulptur Lekegeværer og syngende kiddyrides. Foto: Vegard Kleven. Opphavsrett: Norske billedkunstnere.

Nå hører det også med til denne krigsleken at kunstneren presenterer noen «performancer» der krigstematikken trolig blir alvor, som om de utstilte objektene blir mer kunstneriske av den grunn. Her har nok juryen bare anvendt mangfoldskriteriet, som i dagens Høstutstilling er et overordnet vurderingsprinsipp. Det trumfer alle kunstneriske kriterier.

Årets Høstutstilling kan også vise mer tradisjonell billedkunst. Her finner vi modernistiske malerier og klassiske portrettbilder. Et av dem må omtales spesielt, både på grunn av sine tegneriske kvaliteter og sin motiviske mening. Det er Sverre Mallings store og komplekse tegning av «Torje». Malling viser her at han er en mester i tegnekunst, som uansett motiv har et profesjonelt grep om tegneriske virkemidler og tematisk innhold, uansett kompleksitet. Tegningen «Torje» er faktisk det viktigste verket på årets Høstutstilling.