Erling Marthinsen 
I Sverige har kriminelle klaner brutt seg inn i velferdsstaten. Det samme kan skje i Norge om få år. I mellomtiden koster innvandringen Norge rundt 500 milliarder kroner årlig.
Anders Magnus har skrevet en artikkel i Aftenposten. Han mener, som overskriften tilsier, at innvandring ikke er forenlig med en velferdsstat. Dette har jo vært velkjent i mange år, men få journalister har skrevet om det i hovedstrømsmediene.
Magnus mener at velferdsstaten er noe Norge alltid har vært stolte av. Nå er denne velferdsstaten truet, først og fremst på grunn av innvandring fra klanbaserte, islamske land i Midtøsten, Afrika og Asia. Problemet er at tilliten forvitrer.
I det norske velferdssamfunnet er tillit sentralt. Vi må kunne stole på hverandre – og på staten. I klankulturen går lojaliteten til den etniske familiegruppen: klanen. Staten ses på som en motstander man kan lure og svindle.
Problemene Magnus nevner, er velkjente. Altfor mange innvandrere står utenfor arbeidslivet. Alle forsøk på å bedre situasjonen, mislykkes, slik leder av Oslo Ap’s bystyregruppe Marthe Scharning Lund innrømmer om situasjonen i hovedstaden:
– Vi har brukt milliarder på satsinger i disse bydelene, men likevel klarer vi ikke å få flere folk ut i arbeid.
Til tross for de såkalte områdesatsningene, hvor stat og kommune i opptil tjue år har gitt milliardbeløp i ekstra støtte til områder med store levekårsutfordringer i Oslo, er det ingen forbedring å se, snarere tvert imot.
– Jeg får litt vondt for å sove. De tallene er så voldsomme. Det er så du nesten ikke tror det. Det betyr at det er unger der som vokser opp uten å kjenne en eneste voksen som er i jobb.
Magnus skriver om hvordan særlig muslimske innvandrere ødelegger den norske ideen om et tillitssamfunn hvor både kvinner og menn er i arbeid.
Muslimske klansamfunn har en annen kultur. Mannen er sjefen, kvinnen skal holde seg i bakgrunnen og blir ofte nektet å arbeide. Denne klankulturen bidrar til svært lav sysselsetting for mange grupper innvandrerkvinner.
Innvandrere er som kjent kraftig overrepresentert på kriminalstatistikken, da særlig når det gjelder de groveste voldshendelsene, samt seksuelle overgrep og voldtekter. Den eksploderende volden på skolene kan også knyttes direkte til innvandring.
Lærere i Trondheim gruer seg til å gå på jobb, frykter vold og spytting
Internasjonale islamistiske organisasjoner får fotfeste.
Familieklanene bidrar også til segregering og til å endre samfunnets idégrunnlag. I en fransk regjeringsrapport heter det at den islamistiske bevegelsen «Det muslimske brorskapet» har fått fotfeste i Sverige, og at den også er aktiv i Danmark.
«Dette er krefter som ikke ser viktigheten av demokrati og likestilling, og som vil motvirke det liberale demokratiet», sier den svenske arbeidsministeren, Mats Persson (L).
Men politikerne gjør ingenting. Hvert år kommer 10.000 mennesker på familiegjenforening til Norge. De kommer fra Syria, India og Pakistan – alle land med en sterk klankultur.
Trusselen om fem år er at dagens tilstander i Frankrike, Sverige og Danmark, vil bli tilstanden også i Norge. Hvis vi ikke gjør endringer nå.
For det er ikke mulig å forene en fungerende velferdsstat med innvandring fra muslimske klansamfunn. Vi må velge.
Dette er som sagt velkjent for dem som har orket å følge med. Problemet er at det blir stadig mer åpenbart at politikerne ikke vil gjøre noe som helst for å løse problemet. Resultatet er et uunngåelig sammenbrudd i det norske samfunnet, hvor tilliten forsvinner, økonomien forfaller og tryggheten blir noe vi kan lese om i historiebøkene.
Ikke noe nytt, men bedre enn ingenting
Kjell Erik Eilertsen fra Industri- og næringspartiet (INP), som ble kjent etter det såkalte innvandringsregnskapet han i samarbeid med Ole Asbjørn Ness fikk publisert i Finansavisen i 2013, gir uansett Magnus en viss honnør for artikkelen. På Facebook skriver Eilertsen:
Dessverre manglet evnen til å se fem år fram, slik Magnus skriver.
At Jonas Gahr Støre bevisst unngår temaet, er korttenkt og farlig. Statsminister Mette Frederiksen er tydelig og klar, og den svenske regjeringen har omsider begynt å våkne.
Hunden ligger kanskje begravet i at uten stemmene fra disse klanmiljøene som Magnus beskriver, er det kanskje tvilsomt hvilken representasjon Arbeiderpartiet i Oslo og Akershus hadde hatt på Stortinget.
Følgelig siger vi sakte men sikkert nærmere en dystopi som koster oss et årlig beløp tilsvarende det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet, skal vi tro forskerne i Statistisk sentralbyrå – SSB, når mikrofonene er skrudd av, vel å merke. Dvs. rundt 500 milliarder kroner årlig.
Vi må få politikere inn på Stortinget som leser og setter seg inn i rapporter, tall og fakta, og som tåler å forholde seg til dem, og som står på dekk, selv om det blåser.
Hvis ikke blir de, og vi alle, lette ofre for First House, NGO-industrien og andre lobbyister og særinteresser.
De to Brochmann-rapportene var klare advarsler. Men som Eilertsen skriver: Disse rapportene støver bort i skuffene på Stortinget, få politikere bryr seg om å lese slike rapporter. Da er det mye hyggeligere å sprade rundt i sokkelesten i moskeene for å sanke stemmer.
Som Magnus skriver:
Rødt, SV, MDG og Venstre ønsker fortsatt innvandring. Da må disse partiene være ærlige og fortelle velgerne at vi dessverre må oppgi velferdsstaten.
Valget er enkelt: fortsatt innvandring eller fortsatt velferdssamfunn.
Personlig mener jeg vi burde avskaffe mesteparten av velferdsstaten også, ikke umiddelbart, men over en lengre periode.
Som Document har skrevet tidligere: Norge er i en unik posisjon, siden vi faktisk kan se inn i fremtiden. Hvis vi lar utviklingen fortsette som før, blir Norge som Sverige, Frankrike og andre europeiske land om noen få år. Det betyr økonomisk krise og en dystopi preget av vold og utrygghet.
At våre politikere bare lar det skure og gå, er intet annet enn utilgivelig.
